TRON STRAND

Det var ikke noe snilt parti Jan Petersen helt uforberedt tok over i 1994. Det heter at Høyre spiste sine ledere på den tiden, men det er et for snilt uttrykk. Etter Willoch-æraen ble det snarere innstiftet en ordning med henrettelse av egne ledere. Mediene har fått mye av skylden for den ublide behandlingen av Rolf Presthus, Jan P. Syse og Kaci Kullmann Five, men mediene opererer ikke i en fantasiverden hvor konflikter skapes etter behov. Leverandørene av konfliktstoffet var ikledd høyreblazere, og de var ikke vanskelige å få i tale.

Katastrofevalget i 1997

Det ble derfor sett på som en politisk kamikzehandling da Jan Petersen på landsmøtet i Høyre i 1994 ble valgt som leder. Han startet sin lederperiode med å slå fast at han ikke var noen nødløsning.

For Høyre så det lenge ut til ikke å være noe lykkelig grep. Stortingsvalget i 1997 var hans første stortingsvalgkamp. Det gikk ikke bra. Valgresultatet var en katastrofe, og med 14,3 prosent av stemmene bak seg endte partiet i skyggenes dal. Sentrumsregjeringen så dagens lys, og Høyre fremsto som svært lite attraktivt.

Svært få hadde blitt overrasket om Jan Petersen hadde trukket seg på partiets landsmøte våren 1998. Men det gjorde han ikke, selv om også han fikk sin hele førsteside i VG hvor det ble slått fast at det var nytt lederdrama i Høyre og at Petersen «ble sveket av sine egne.» Den gang var det anonyme stortingsrepresentanter som krevde hans avgang, særlig på grunn av en uklar lederstil. Trass i dette ble han gjenvalgt, og på høstparten det samme året fikk Høyres partileder plutselig et stempel som har heftet ved ham siden — Tøffe-Jan så dagens lys.

Tøffet seg med skatt

Og selvfølgelig var det med høyresaken over alle høyresaker - skatt - han tøffet seg. Beskjeden til statsminister Kjell Magne Bondevik var: Ikke én krone mer i skatt! Det lyktes han med. Med ett var den usikre, litt famlende lederen med et fåtall politiske seire i bagasjen, blitt en hard negl. Høyre og Jan Petersen var på vei ut av skyggenes dal.

Knappe to år senere var begeret fullt, både for sentrumsregjeringen og for Høyre. Bondevik valgte i mars 2000 å gå av etter at Aps Jens Stoltenberg og Jan Petersen i fellesskap sørget for å gjøre livet for surt for mindretallsregjeringen. Parallelt la strategene i Høyres Hus, og det var noe Petersen i går ga Per-Kristian Foss all ære for, opp til en meget klar valgkamp foran stortingsvalget i 2001. Fokuset ble rettet mot skole og skatt. Jan Petersen reiste rundt i landet og snakket om skole, skole og atter skole. Budskapet var tydelig, og partiet ble valgets store vinner.

I de påfølgende forhandlinger om regjeringssamarbeid kan det nok kanskje innvendes at champagnen fløt vel fritt. Selvtilliten til Jan Petersen ble med ett grenseløs. Det vil si at Petersen så seg selv som den naturlige statsministerkandidat. Det var en ambisjon Carl I. Hagen effektivt torpederte, og dermed ble det samarbeidsregjering med Bondevik som statsminister og Jan Petersen som utenriksminister.

«Vi rev hverandre ned»

Det er ingen tvil om at Jan Petersen ønsker at Bondevik-regjeringen skal fortsette etter valget i 2005, eller som han sa i går:

«Vi trives. Dette må vi gjøre mer av. Dette må fortsette i neste periode!»

Det er altså et synlig, mektig og ryddig Høyre Jan Petersen i morgen overlater til Erna Solberg. Det er han fornøyd med:

«Er det noe jeg er stolt av, er det den partikulturen og den lojalitetsfølelsen vi sammen har bygget de 10 siste årene. Vi hadde et frynsete rykte. Vi rev hverandre ned. Vi gjorde hverandre dårlige. I dag er tonen en helt annen.»