Lene Skogstrøm

— Voksenbegrepet har skrumpet kraftig inn. «Voksen» er i ferd med å bli reservert for foreldre og folk som jobber med barn, det vi kan kalle private og profesjonelle voksne, sier Trude Evenshaug, universitetslektor ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo.

— Mistanken om at det er slik, styrkes når vi hører fullt utvokste, myndige mennesker vegre seg mot å bli kalt voksen - til tross for at de har stemmerett, egen økonomi og adskillige år på baken.

Trude Evenshaug er en av redaktørene for den nye boken «Å være voksen».

— Kanskje har vi stereotype forestillinger om hva det vil si å være voksen, at det er noe satt og kjedelig. Det er et mindre problem. Problemet er større hvis vi vegrer oss mot å ta ansvar og forplikte oss til ulike former for fellesskap. Det er ikke bare barn som utfordrer til voksenhet. Vi er voksne også i forhold til andre voksne, ikke minst har vi et ansvar overfor samfunnet. De voksne skal forvalte samfunnsfellesskapet på vegne av fremtiden..

Trenger mentor

Paul Otto Brunstad arbeider ved Lederutviklingsavdelingen ved Sjøkrigsskolen i Bergen. Han mener mange unge er usikre og sliter med å finne ut hva det er å være voksen i vårt omskiftelige familieliv og samfunn.

— Det at voksne mennesker også strever med å forstå sin egen voksenhet, gjør ikke saken bedre. Akkurat som for ledere i arbeidslivet trenger unge en mentor, en voksen utenfor familien som kan være et fast punkt i tilværelsen, sier Paul Otto Brunstad, medredaktør for boken.

Stadig flere unge sliter med å bli anerkjent for den de er.

— Det å bli sett av en eldre og mer erfaren person i en vanskelig situasjon, kan noen ganger være avgjørende for et helt liv, sier han.

Brunstad mener at de voksne selv trenger en mentor - for å kunne være mentor for unge.

— Voksne trenger hjelp til å ta vare på og se betydningen av egen livserfaring som verdi for neste generasjon. Dette skyldes blant annet at barn og unge i dag på så mange områder er flinkere enn de voksne, og voksne kan bli stilt i forlegenhet.

— Hvordan vil du beskrive en voksen?

— En som har erfaring, innsikt og som tør å ta initiativ og handle når situasjonen krever det. En som har et variert handlingsrepertoar i møte med ulike situasjoner, som fremstår med handlekraft og autoritet, men også med omsorg, respekt og ydmykhet overfor barn, unge og andre voksne.

Å si at man ikke er voksen, er å gi et frihetsbrev til seg selv, en slags konsesjon som innebærer lite ansvar og få moralske forpliktelser, mener Brunstad.

— Det kan nok være behagelig. Men det spøker for det vi kan kalle det pedagogiske prosjektet - å overlevere verdier og kunnskap til neste generasjon - hvis ingen vil påta seg å være voksne.

Aftenposten/Bergens Tidende

VOKSNE NÅR DE VIL: Silje Tenfjord Reitehaug (26) (t.v) og Elin Reitehaug (31) vil helst beholde barnet i seg så lenge de kan. – Hvis det oppstår en situasjon som krever at vi er voksne – ja, så er vi jo det! FOTO: ØRN BORGEN