På rettssakens siste dag ble det igjen gjort plass til ofrene. Fem etterlatte og pårørende fikk komme med sine sluttbemerkninger, før den tiltalte fikk siste ord.

Sissel Wilsgård, som ble hardt skadet i bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet, var den første som kom til orde etter rettens lunsjpause fredag.

— 22. juli i fjor fortonet seg som en skrekkens og uhyggens dag for oss som var der. Å bli utsatt for en bombeeksplosjon er uvirkelig, sier Wilsgård.

Skulle feire datteren

Hun fortalte om skader og ettervirkninger, både fysiske og psykiske, blant de mange kollegene som ble rammet. At for noen ble tryggheten revet bort den dagen.

— Jeg har tiltro til at domstolen har integritet og at den tiltalte dømmes i tråd med de prinsipper som gjelder i alle straffesaker, sier hun.

Kirsti Løvlies ord førte til spontan applaus i rettssalen.

— Jeg er mor til Hanne Ekroll Løvlie, som ble drept i Regjeringskvartalet. Hun var statsviter ... jeg har vanskelig for å si «var», jeg.

Hun fortalter at de skulle feire datteren 30-årsdag 22. juli i fjor.

— Vi måtte gjøre ting som er helt absurde for en forelder. Du skal slippe å måtte rydde bort etter et barn, sier Løvlie.

AUFs generalsekretær Tonje Brenna snakket blant annet om mediene.

— Når dommen faller, vil vi aldri se gjerningsmannen igjen. Vi vil ikke treffe ham på gaten eller lese innlegg fra ham i avisene. Vi vil ikke at hatet hans skal få gro hos andre, sier hun.

- Hele livet raste

Unni Espeland Marcussen, som mistet datteren Andrine (16) på Utøya, sa at hun fortsatt ikke klarer å ta tapet inn over seg.

— Å miste et barn i Norge på denne måten, er helt utenkelig. For det skjer ikke her. Det kjentes om hele livet raste. Det var som om vi ikke bare mistet Andrine, men oss selv også, sier Marcussen.

Lara Rashid fortalte om savnet etter storesøsteren Bano (18).

— Den dagen Bano døde, føltes det som om jeg døde, sier hun.

— Jeg mistet livsgnisten, og jeg sov mye. Når jeg våknet føltes det som virkeligheten var en drøm, et mareritt. Etter noen måneder skjønte jeg at marerittet var virkelighet. Det verste av alt Bano var ikke der for å trøste meg.

VITNET: Tydelig rørt snakket Sissel Wilsgård om ettervirkningene etter terrorangrepet 22. juli.
SCANPIX