Anja W. Fremo

I Kongeboligen Ledaal i Stavanger er kobberet skinnende blankt, vinduene nypusset og friske, delikate blomster er satt i vaser. Kongeparets eget servise er tatt frem fra de øverste hyllene i skapet; dronning Sonja er ventet for en rask visitt. Hun forbereder 70-årsdagen som skal feires i Stavanger og går frem med sin velkjente grundighet.

Dronning Sonja kommer gående gjennom salene på Ledaal i en mørk drakt, over en lys topp, smykker og ørepynt i rosa steiner, perfekt frisert og diskré sminket, med vesken over skulderen.

Starten på en gjerning som Dronning kom brått, og i sorg. 17. januar 1991 døde Kong Olav, og dermed var kronprins Harald konge og Kronprinsesse Sonja dronning, nær 54 år gamle. Onsdag når hun nok en merkestein.

— Hvordan føles det å bli 70?

— For meg er det uvirkelig å fylle 70. Når man tenker ti år frem så er man 80, og da skjønner man jo at det ikke varer evig, dette livet vi har.

Hun føler seg ikke 70 innvendig, forteller Sonja, selv om hun mener å merke at hun er blitt eldre. Overskuddet er ikke helt som det var for 40 år siden.

— Pensjonsalder er kanskje ikke et begrep som inngår i dronningens vokabular?

— Jeg har hørt om det, men det har ikke virket så voldsomt ennå. Vi har jo lagt inn én fridag i uken hvor vi skal være oss selv og gjøre det vi har lyst til, men for mitt vedkommende har det en tendens til at jeg gjør det jeg ellers ikke har fått tid til, dessverre. Men jeg burde være flinkere til å gjøre mer av det jeg har lyst til.

— Noen ganger må jeg la tankene flyte og gjøre noe helt annet. Derfor er det så fint å gå i skog og mark. Det er akkurat der man føler man får giv og ny energi. Jeg syklet akkurat i går gjennom Nordmarka, og det var så praktfullt med alle de ville blomstene - det var et syn!

Det er slett ikke bare ulemper ved det å bli eldre, mener dronningen.

— Erfaringer hjelper veldig godt. Man har et større register å spille på. Og man ser ting på forskjellige måter. Natur og kultur - det blir på et vis sterkere. - Barna tar større ansvar?

— Ja, det er deilig at de avlaster oss. Vi setter stor pris på samarbeidet med Kronprinsparet.

— Er det knirkefritt?

— Ja, det synes jeg stor sett det er. Vi kan ha forskjellige meninger og friske diskusjoner, men som regel ender vi på noe fornuftig.

Diskusjonene ute blant folk gikk varme for seks år siden, før Kronprinsbryllupet i august 2001 og prinsesse Märthas bryllup våren etter. Men diskusjonene var minst like høylytte da det i 1968 ble klart at frøken Sonja Haraldsen skulle gifte seg med Norges kronprins, etter ni års ventetid. Kritikken haglet.

— Ja, og mye mer enn man husker i dag. Min mann pleier å si at det var mye større «halloy» den gangen enn det var da kronprinsen og prinsessen giftet seg.

Om det norske folk diskuterte hett, har dronningen bare godt å si om sine svigerbarn.

— Jeg har et svært godt forhold til kronprinsessen. Jeg synes hun klarer det beundringsverdig bra. Jeg er også veldig glad i min svigersønn. Han interesserer seg for sine medmennesker, er observant og har evnen til å lytte. I tillegg er han dyktig til å lage mat.

— Til VG sa Ari Behn nylig: «Jeg elsker min svigermor, dronning Sonja, over alt»?

— Ja, det er jo godt at det er gjensidig. Vi har et veldig godt forhold som jeg setter stor pris på.

«Vær deg selv» er rådet hun har gitt dem.

- Hvilken funksjon skal dronningen fylle?

— Jeg har ikke fått forelagt meg noen fasit, man har fått utforme rollen selv. Hun ser på det å støtte kongen som sin fremste oppgave, i tillegg til å ta vare på hus og hjem. Eiendommer av stor kulturhistorisk verdi skal forvaltes.

— Jeg skulle av og til ønske at man hadde større forståelse for at man må bruke store ressurser for å ta vare på de kulturverdiene man har hvis de skal leve for ettertiden.

Dronning Sonja er opptatt av fred og utvikling. Hun er tildelt Nansen-medaljen av FNs Høykommisær for flyktninger.

— Her tror jeg Norge kan gjøre en god jobb. Fordi vi er et lite land blir vi ikke beskyldt for å ha skjulte agendaer. Norge spiller da også en viktig rolle i freds- og forsoningsarbeid i flere land.

— Tror dronningen det spiller en rolle i denne sammenheng at Norge er et monarki?

— Ikke spesielt i denne sammenheng, men generelt tror jeg monarkiet er en stabiliserende faktor fordi vi alltid må ha langsiktige perspektiv. Vi forsøker å være et mellomledd mellom tradisjoner som har vært og det som skal komme.

Klimaspørsmål er også noe som lenge har engasjert dronningen. På Slottet jobbes det med å tilpasse seg nye krav. Dronning Sonja er den som gjerne går og slukker lys, hvis hun mener det står for mye på.

— Da jeg bodde i Sveits i 1954 og -55, husker jeg min vertinne kom inn og slukket lyset i taket hvis jeg hadde leselampen på. Vi fikk bade en gang i uken, ellers var det dusj. Hoffet har satt i gang en omfattende miljøsatsing: Ved bilkjøp skal for eksempel miljø være et av kriteriene. Kronprinsparet kjører elbil, og kongefamilien betaler frivillig miljøskatt på flyreiser, temperaturen på Slottet senkes automatisk etter arbeidstid, det er flere år siden kildesortering ble innført og sparepærer lyser opp på Slottet. Dronningen opplever en «markant holdningsendring» i det norske folk.

— Jeg tror vi nå begynner å bli klar over at vi må vise hensyn og ta våre forholdsregler. Dronningens samfunnsengasjement stopper ikke med dette:

— Hva vi gjør for å inkludere våre nye landsmenn, opptar meg. Når vi reiser rundt nå, ser vi et annet samfunn enn da vi giftet oss. Vi bør tenke mer på ressursene disse menneskene har med seg og ikke forsøke å problematisere hele tiden. Jeg skulle ønske at de også får anledning til å føle at de er en del av det norske.

— Kan dronningen selv bidra?

— Dette er et område jeg gjerne skulle gått mer inn i. Jeg tror ikke minst kvinnene i disse miljøene er en ressurs som kunne brukes bedre. Alt er ikke som hos oss, og vi må lære oss å tolerere at ting kan være like bra på andre måter, med andre religioner, andre systemer.

Hun har flere ganger vært med under tv-aksjonen. Når innsamlingsaksjonen arrangeres til inntekt for Unicef, skal hun også være med.

— Vi er en rik nasjon, og jeg må si som Ibsen i «Peer Gynt»: Man skal ikke være seg selv nok. Vi som er så heldige, bør være litt ydmyke og ikke ta alt for gitt.

— Synes dronningen det er vanskelig? Kongefamilien lever selv privilegerte liv.

— Ja, absolutt, det gjør vi. Men vi får innsikt i mange forskjellig mennesker og miljøer som gjør at vi vet veldig godt hvor heldige vi selv er. Med alderen setter man også mer pris på det man har.

Det norske folk slutter trofast opp om kongehuset. En meningsmåling fra 2005 viste at syv av ti nordmenn vil beholde kongedømmet. Likevel går ikke kongefamilien fri for kritikk, enten det gjelder vennekrets eller kostbare oppussingsprosjekter.

— Hvordan opplever dronningen det kritiske søkelyset på seg selv og sine barn?

— Det er ikke alltid like hyggelig, men man vet jo at mye er overdrevet eller uten rot i virkeligheten. Vi forsøker jo å takle kritikken, men av og til må jeg innrømme at jeg skulle ønske jeg hadde en boksepute.

— Dronningens barnebarn Ingrid Alexandra blir vår første kvinnelige monark?

— Ja, hvis skjebnen vil det. Det er ikke lett å være kvinne i den posisjonen, men slik tenker jeg fordi jeg har menn som forbilder. Vi har jo dyktige kvinnelige monarker i Dronning Elizabeth, Dronning Beatrix og Dronning Margrethe. Jeg er helt sikker på at prinsesse Ingrid Alexandra vil klare oppgaven.

Dronningen har vært landets suverene førstedame i nesten 40 år, men hun verner om sine private venner.

— Jeg har veldig mange av mine venninner fra da jeg gikk på folkeskolen. Vi har en klubb som ble startet i 3. klasse. Jeg var akkurat sammen med dem nå for noen dager siden. Det begynte som en syklubb, nå er det en samtaleklubb.

— Selv om Dronningens liv har tatt en annen retning?

— Når man blir eldre, søker man tilbake til røttene. Man får selvfølgelig nye venner også, og det er spennende, men det er noe med den felles plattformen.

— Hvordan opplever dronningen den nye rollen som bestemor?

— Det er festlig med fem barnebarn. Men det går fort. Det er det som er fortvilende, at man ikke har nok tid til å være sammen med dem, men heldigvis får vi jo det innimellom, da.

— Er det som dronningen hadde trodd?

— Nei, kanskje ikke, man vet ikke hvor bergtatt man blir før man er det. Alle sier jo at dette er livets dessert - og det er nok noe der.

— Og å se sine egne barn som foreldre?

— Det er morsomt. De ting de selv syntes var håpløse som barn, det gjør de nå selv overfor sine barn.

— Hva som er det største som har skjedd i livet så lang?

— Jeg tror det må være å få barn; det å bli mor. Det endrer livet.

Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende

JUBILANTEN: Dagen feires i Kongeboligen Ledaal i Stavanger.
Jonas Haarr Friestad