• Det som har skjedd, er ubegripelig, gjentok «Sleipner»-kaptein Sverre J. Hagland gjentatte ganger i retten i går.

ARNE COLLIANDER

HEGE GUNDERSEN (tegning)

— Min store drøm er å få forklart hva som skjedde, tilføyde den tidligere sjøoffiseren fra Haugesund.

Den får han neppe oppfylt. Hagland selv er den nærmeste til å løse gåten. Nærmere tre år med grubling, tusenvis av timer med tenkning, har ikke brakt ham nærmere hvorfor «Sleipner» havnet på Store Bloksa 26. november 1999.

— Jeg kan ikke fatte det. Det er helt uforklarlig for meg, sa Hagland.

— Har du noen teorier? spurte dommeren.

— Jeg har tenkt på alt. Jeg vet ikke. Kanskje kan strøm og bølger vridd båten, svarte Hagland.

Ulykkeskapteinen kom så vidt i gang med sin forklaring i går. Med stødige skritt inntok han vitneboksen. Der satt han i to timer, symbolsk nok med utsikt til hurtigbåtkaien på Leirvik der M/S «Tjelden» lå fortøyd.

Husket godt

Sverre J. Hagland avslørte god hukommelse. Selv ørsmå detaljer erindret han, men av og til strevde han med å oppfatte spørsmålene fra rettens administrator, tingrettsdommer Jan Ivar Brønn.

Dommeren begynte pent og forsiktig med å la Hagland redegjøre for sin maritime bakgrunn. Deretter nærmet han seg gradvis ulykkeskvelden.

Det meste av innholdet i Haglands forklaring er kjent fra før, men like fullt var det gripende, ikke minst for de pårørende i salen, å høre den dramatiske beretningen fra de siste minuttene på «Sleipner».

Fatalt vaktbytte

Hagland fortalte om vaktbyttet som ble så fatalt for ham. Han skulle egentlig ha arbeidet med sitt eget skift på sin faste båt «Draupner» ulykkesdagen. En kapteinskollega spurte om de kunne bytte.

— Jeg ville ikke være vanskelig, og sa ja til det, forklarte 56-åringen.

Så begynte han, på oppfordring fra dommeren, å fortelle om «Sleipner» s siste seilas.

— Vi forlot Haugesund to-tre minutter etter rutetiden, opplyste Hagland.

Været var rusket, men ikke så dårlig at han så behov for tilkalle busstransport for passasjerene mellom Haugesund og Valevåg, slik HSD gjorde når været var for dårlig til å krysse Sletta.

Gjorde som vanlig

Så redegjorde han for navigeringen de siste tjue sekundene før grunnstøtingen.

— Jeg gjorde som jeg har pleid å gjøre i alle årene jeg har seilt denne strekningen, sa han. - Etter å ha passert Ryvarden fyr, begynte jeg å svinge mot styrbord, og kom inn i hvit sektor (trygt farvann, red.anm.) fra neste lykt, Håskru, fortsatte kapteinen.

Alt forløp, ifølge kapteinen, helt vanlig.

— Vi passerte Litle Bloksa på samme måte som vi pleier, sa han.

Fra da, og de neste 20-25 sekundene, skjedde kursendringen som førte til kollisjonen med Store Bloksa, 560 meter lengre fremme.

«No går du feil!»

— Jeg styrte i hvit sektor fra Håskru, rett mot lykten, og brukte to-tre sekunder på å skru på radarene. Mens jeg holdt på med dette, ropte overstyrmannen «no går du feil, du går på Blokso», rekapitulerte Hagland.

Da var det for sent. Kapteinen rakk så vidt å slå full fart akterover før flunkende nye «Sleipner» braste på skjæret.

Så fortalte han om de dramatiske minuttene om bord, de rundt tretti minuttene før M/S «Sleipner» sank.

— Overstyrmann Olav Skjetne gikk straks i gang med å kalle opp Rogaland Radio. Han varslet også passasjerene om at noe grusomt var skjedd, men ba dem holde seg i ro.

Kapteinen fikk spørsmål om dette ikke var hans jobb.

— Jo, men styrmannen var kommet så godt i gang at jeg ikke så noen grunn til å overta, svarte Hagland.

Mèn av alarmene

Så fortsatte han å beskrive den desperate situasjonen på broen Strømmen forsvant, det ble bekmørkt, alarmene ulte, høyttalersystemet klikket, og maskinsjefen falt over bord.

— Alarmene... det var helt forferdelig. Jeg har mèn av det ennå, sa Hagland.

Da begynte kampen for å redde passasjerene.

— Jeg prøvde å utløse den ene flåten, pumpet og pumpet, men den kom først ut senere. Da fór flåten som et pariserhjul bortover sjøen.

Etter hvert forsto Hagland at «Sleipner» var i ferd med å synke. Selv sto han på broen til vannet nådde ham til livet.

— Jeg prøvde å klatre opp i skorsteinen, men falt i sjøen med en redningsbøye rundt halsen, sa han.

Bølgene trakk ham under, og han svelget mye vann.

Satte seg på foten hans

— Jeg rakk ikke å trekke luft før neste bølge tvang meg under. Jeg svømte, uten å ane hvor. Jeg kunne like godt ha svømt til havs. Til slutt kom jeg utmattet bort til en flåte der det satt og lå mange mennesker. Jeg hadde ikke krefter til å ta meg opp på flåten, men grep et tau som jeg tviholdt med to fingrer. Samtidig fikk jeg den ene foten oppå flåten, og ba noen om å sette seg på den, slik at jeg ikke gled av, forklarte Sverre J. Hagland.

Etter hvert så han lys fra lasteskipet «Askita». Det ble redningen.

— Jeg klarte ikke å klatre opp leideren. Tre ganger falt jeg ned, men heldigvis landet jeg i leideren, forklarte han.

Til slutt ble han dratt om bord i lasteskipet.

DRAMATISK: Selv om det meste av innholdet i «Sleipner»-kaptein Sverre J. Haglands forklaring er kjent fra før, var det gripende, ikke minst for de pårørende i salen, å høre den dramatiske beretningen fra de siste minuttene på «Sleipner». Forsvarer Svein Aage Valen i forgrunnen.