• Bondeviks engasjement mot mobbing virker nok troverdig på mange. Men når han snakker om muligheten for krig mot Irak, fremstår han vagere og delvis i konflikt med sitt eget budskap om Norge som fredsnasjon.

Jens E. Kjeldsen, retorikkforsker ved Universitetet i Bergen, er ikke imponert over nyttårstalen statsminister Kjell Magne Bondevik holdt til det norske folk i går kveld. Han slakter den ikke, men mener statsministeren ikke tar ut potensialet, verken sitt eget eller nyttårstalens muligheter som en samlende, nasjonal begivenhet.

Han mener den største svakheten er at Bondevik sveiper innom altfor mange emner, og at de ikke er bundet godt nok sammen.

— Talen bar preg av å være et uferdig utkast. En nyttårstale er per definisjon en begivenhetstale, på samme måte som en tale ved et bryllup eller en gravferd. Han utnytter ikke dette potensialet. Derfor blir talen kjedelig og får et umiskjennelig preg av en pliktøvelse der han føler han må ha med litt om alt, mener Kjeldsen.

Gi mer av seg selv

Retorikk-eksperten synes Bondevik skulle gitt mer av seg selv.

— En slik tale har to hovedfunksjoner; å samle nasjonen, og å skape inntrykk av statsministeren som en god leder og troverdig statsminister. En god leder er nesten alltid en god taler. Men Bondevik makter ikke denne kombinasjonen godt nok, sier Kjeldsen.

Han mener Bondevik i så måte har mye til felles med tidligere statsminister Jens Stoltenberg.

— Ingen respekterer en uklar politiker, i motsetning til den som makter å si ting klart og tydelig. Derfor burde Bondevik for eksempel vært klarere på hva han egentlig mente da han talte om den offentlige gapestokken. Slik han snakket, var det nokså uklart hvem han anklaget og hva han faktisk siktet til, mener Kjeldsen.

Han mener det var flere gode ansatser.

— Jeg la merke til at Bondevik sa mot slutten av talen at han så det som sin «livslange forpliktelse å stå på de fattige og forfulgtes side». Det burde han sagt tidlig i talen for å gi den mer «kropp og blod». Dessuten burde han ha gitt flere eksempler og historier, noe talen var nesten fri for, sier Jens E. Kjeldsen, som er tilknyttet Institutt for medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Freds-dilemma

Forskeren mener statsministeren heller ikke maktet å videreføre sin betoning av fred, kjærlighet og kamp mot mobbing, da talen kretset inn på de internasjonale truslene ved inngangen til det nye året.

— Da han sa at det er falsk toleranse å tolerere plageånder, burde han videreført dette bildet også til å omfatte det internasjonale samfunn. Samtidig er det ikke tvil om at hans utsagn om fredsnasjonen Norge står i sterk kontrast til det faktum at Norge er med på å bombe i Afghanistan og kanskje blir deltaker i en ny krig mot Irak, sier Kjeldsen. Han tror Bondevik kunne berørt disse spørsmålene på en klarere måte, og samtidig gitt uttrykk for respekt for at ikke alle nordmenn deler regjeringens standpunkt.

— Jeg merker meg at han bruker FNs rolle i sin Irak-argumentasjon, og ikke nevnte USA. Det gjør han i visshet om at nordmenn flest godtar omtrent hva som helst fra FNs side, men er mer skeptisk til USAs motiver, tror Jens E. Kjeldsen.

RETORIKKFORSKER: Jens E. Kjeldsen ved Universitetet i Bergen.