• Jo, jeg var redd, sier bergenseren Knut Mikal Sørensen, en av de 14 oljearbeiderne som var forberedt på det verste da helikopteret måtte nødlande.

TOMMAS TORGERSEN SKRETTING

Et høyt smell. Passasjerene på Super Pumaen våkner brått. Klokken er 08.23. Om under ti minutter skal ferden være over og 14 passasjerer og en besetning på to kan plukke med seg bagene sine og la seg hente av sine kjære.

Helikopteret holder vanlig marsjfart, 300 kilometer i timen, og flyr i vanlig marsjhøyde ý 1000 fot, det vil si 333 og en halv meter over havet, da det begynner å riste.

— Ble redd

Sykepleier Knut Mikal Sørensen fra Nesttun er allerede våken da det smeller.

— Jeg hørte ikke smellet fordi jeg satt foran i helikopteret på venstre side. De som satt bak til høyre hørte det. Det første jeg merket var at helikopteret begynte å riste veldig. Det ristet på en måte som åpenbart ikke bare skyldtes turbulens.

Like etter melder piloten seg over høyttaleranlegget som er lagt inn i passasjerenes øreklokker.

— Han sier at «situasjonen er ikke helt kontrollerbar».

— Ble du redd?

— Ja, fordi jeg umiddelbart skjønte at et eller annet var galt. Med det samme tenkte jeg at helikopteret kom til å havne i sjøen. Ja, jeg må innrømme det ý jeg var redd, sier Knut Mikal Sørensen.

Mayday, mayday

Klokken er 08.25 da helikopteret sender ut mayday-melding. Omtrent på dette tidspunktet får passasjerene den neste meldingen i hodetelefonene.

— Vi fikk beskjed om å trekke hetten på overlevingsdrakten over hodet og stramme setebeltet.

Den neste beskjeden, som følger like etter, hører han ikke. I likhet med mange andre plundrer han med overlevingsdrakten og hetta og gjør seg klar til noe han ikke helt vet hva innebærer. «Vi lander», var beskjeden.

— De sekundene der var litt skumle. Vi gikk nedover. Vi nærmet oss havflatenivå. Jeg var forberedt på å gå i redningsflåten, sier Sørensen.

Reaksjonen kommer senere

Det er nå Knut Mikal Sørensen og de andre, med hetten trukket godt over hodet, ser et tankskip med helikopterdekk. Snart har de landet på tankbåten som viser seg å hete «Navion Anglia», snart er rotorbladene falt helt til ro, også det som er påført alvorlige skader, og snart blir de tatt godt imot, får lunsj, blir tildelt en kartong med sigaretter og, når tiden blir moden for det får de også omvisning om bord på supertankeren. De som ville kunne også fordrive tiden med en tegnefilm.

— Jeg regner med at det kommer en reaksjon når jeg kommer hjem og treffer familien. Jeg har kone og to ungdommer på 14 og 16 år, sier bergenseren.

Stavanger Aftenblad/Bergens Tidende