Det kom som et sjokk på Gro Harlem Brundtland da Thorbjørn Jagland truet med å gå av som statsminister hvis ikke Ap fikk 36,9 prosent oppslutning i stortingsvalget i 1997, skriver Aftenposten i dag .

— Jeg hadde ikke kunnet tenke meg at han kunne være så dum, sier Gro Harlem Brundtland i dag.

Det går frem av artikkelen «Ingen gir fra seg regjeringen frivillig» i boken Arbeiderhistorie fra Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek.

Den er skrevet av historiker Hans Olav Lahlum, som analyserer Aps forhold til regjeringsmakt. Mektige Ap- og LO-ledere som Harlem Brundtland, Jagland, Jens Stoltenberg, Martin Kolberg, Yngve Hågensen og Gerd-Liv Valla letter alle litt på sløret om hva som foregikk i kulissene og «bøttekottene» på Youngstorget når toppene braket sammen i politiske og personlige konflikter.

Langtfra hjertelig Jagland ønsker ikke å kommentere Gros knusende karakteristikk. Men måten han omtaler tidspunktet og beveggrunnene for Gro til å overlate statsministerposten til ham i oktober 1996, avslører et alt annet enn hjertelig forhold mellom de to som ledet Ap gjennom store deler av 1980- og 1990-årene.

I artikkelen går det frem at Jagland ikke likte tidspunktet for maktoverføringen.

Han mener tidspunktet var tilpasset Gros ambisjoner om å bli ny generalsekretær for FN mer enn hensynet til hans muligheter for å lykkes i Norge:

«For Jagland kom i tillegg en stigende personlig frustrasjon over situasjonen; han oppfattet å ha måttet overta makten på et ugunstig tidspunkt tilpasset Brundtlands forhåpninger om å få bli ny generalsekretær i FN, og angret på å ha tiltrådt uten å ha avklart regjeringens støtte med opposisjonspartiene i Stortinget.»

Intervjuet med Jagland foregikk 15. januar i år. I fotnoten skriver Lahlum at Jaglands forståelse av årsakene til Brundtlands avgang er kronologisk nærliggende all den tid hun ofte ble nevnt som kandidat for valget av FN-stillingen 4-5 uker senere samme høst. Gro oppgir i intervju 11. mars i år at det viktigste var situasjonen i norsk politikk, og at hun anså det nødvendig å gå etter at statsbudsjettet var vedtatt og i god tid før stortingsvalget 1997. Samtidig går det frem av fotnotene at Gro ville tatt imot stillingen hvis hun hadde fått tilbudet høsten 1996.

Stoltenberg og Kolberg har ingen oppfatning hverken for eller mot påstanden om at tidspunktet for maktoverføringen var tilpasset Gros mulighet for å bli FNs generalsekretær.

Smertegrense «Desimaldemokratiet» ble det nye ordet i norsk politisk vokabular sommeren 1997, da daværende statsminister Jagland erklærte at han ville gå av hvis Ap fikk mindre enn 36,9 prosent oppslutning, nivået partiet nådde ved forrige stortingsvalg.

I sin første valgkamp gjorde Jagland dermed det Gro ikke hadde gjort i fire tidligere valgkamper: Han offentliggjorde en smertegrense for hva partiet kunne tåle for ikke å overlate regjeringsmakten til opposisjonen.

Utspillet kom spontant og uten forankring i Regjeringen eller partiledelsen, og fant ifølge Lahlum sted på en pressekonferanse hvor Jagland «ble drevet fra skanse til skanse».

— Det kom som et sjokk for Gro Harlem Brundtland, som i dag konkluderer med at hun i alle år hadde overvurdert Jagland, skriver Lahlum.

Lahlum mener Jaglands desimalgrep savner sidestykke.

— Hans strategi for bruken av regjeringsmakten fremstår også som unik i et internasjonalt perspektiv. Det var et åpenbart brudd med Aps lange tradisjon for vilje til regjeringsmakt.

— Og langt på vei også et brudd med den norske parlamentarismen fra 1884, hvor jo et sentralt prinsipp er at kampen om regjeringsmakten ikke avgjøres direkte av oppslutning i valg, men indirekte, gjennom forholdet mellom partiene i Stortinget.

Bratteli Lahlum mener Jagland fikk betale omtrent like dyrt som Trygve Bratteli etter dennes mislykkede kabinettsspørsmål foran folkeavstemningen om EF i 1972.

Han viser til at et panel historikere og politiske redaktører i 1997 rangerte Jagland som "etterkrigstidens minst suksessfulle statsminister".

— Ti år senere er det vanskelig å se noen grunn til større revurdering her, oppsummerer han.

Renkespill Lahlum, som også arbeider med en biografi over Haakon Lie, skriver at årsaken til at Gro totalt overraskende gikk av som partileder en sen fredagskveld på Ap-landsmøtet i 1992, var at hun ville «unngå en intern maktkamp med renkespill fra Jaglands side».

Harlem Brundtland sier at hun ønsket at hennes betrodde nestleder Gunnar Berge skulle overta, og at hun ellers klart foretrakk Stoltenberg fremfor Jagland. Men Gro undervurderte Jaglands sterke stilling, spesielt i LO. Han ble valgt som partileder, og det skulle gå mange år med beinhard intern strid før Gros «kronprins» Jens Stoltenberg overtok Ap-tronen.

Si din mening om saken her.

SCANPIX