RANDI H. LONGVA

På den korte tiden det tok fra ildtungene flammet opp fra maskinrommet om bord i KNM «Orkla» til brannen spredte seg oppover mot broa, gikk det svært kort tid. Varmen var ekstrem, brannen eksplosjonsartet og røyken tjukk som graut.

Under slike forhold måtte skipssjef Pål Skorge ta sine avgjørelser, med ansvaret for en besetning på 32 personer hengende over seg.

— Besetningen sitt ve og vel var første prioritet, det materielle i andre rekke, kommer det fast fra Skorge. Han understreker at besetningen etter forholdene har det bra, og at det er mannskapet sin samlet innsats som er viktig; ikke hans innsats som skipssjef og kommanderende. Når først uhellet var ute, sier Skorge at mannskapet gjorde det de måtte gjøre, og de gjorde de raskt og godt. De er også drillet for å kunne takle slike situasjoner. Men det å være drillet til å opptre korrekt under slike forhold, til å kunne gjøre det når ulykka først skjer, er to vidt forskjellige situasjoner.

— Det var et surrealistisk scenario, som en kun ser på film. Men jeg følte likevel ikke at jeg mista fatningen. Jeg tok opptelling over mannskapet, og gjorde det som behøvdes for å få kontroll over situasjonen, sier den sindige skipssjefen.

Ros for jobben

Trond Grytting, som har ansvaret for personell og sikkerhet om bord i alle

operative marinefartøy i Norge, er heller ikke sein med å gi ros til besetningen om bord KNM «Orkla».

— Skipssjef Skorge og besetningen hans, har gjort en fantastisk jobb. Skorge beordret evakuering tidlig, og ledet selv et team på seks personer som gjorde sitt beste for å berge fartøyet, sier Grytting. Han understreker imidlertid at det under hele operasjonen var besetningen sitt ve og vel som var det viktigste.

— Det viktigste var å redde liv.

Kjente det i ryggmargen

Skorge og teamet som ble igjen etter at de andre om bord hadde evakuert, prøvde å gjøre sitt for å få bukt med flammene. Nestkommanderende Arild Vangen sier at han ikke fryktet for sitt eget liv.

— Men det tok noen minutter fra mannskapet gikk om bord i flåtene, til vi fikk den endelige beskjeden om at fartøyet var tomt. Den tida det tok kjente jeg engstelsen. Da banket det ekstra i ryggmargen, sier Vangen. Han var en av de syv som ble igjen for å prøve å berge skipet.

— Jeg er ikke redd for å fortsette om bord et slikt fartøy. Men jeg er fortsatt veldig skjelven etter hendelsen. Har den nært innpå kroppen ennå. Jeg kunne nok ikke gått fra kai med mannskapet i kveld, sier Vangen.

Skipssjef Skorge svarer dette på spørsmålet om han vil fortsette videre i jobben sin etter den vonde hendelsen: - Jeg har vært om bord på fartøyet i seks år, kjenner det godt og stoler fullt og helt på det. Men det er klart; man trodde heller ikke at Titanic kunne synke.