ATLE ANDERSSONatle.andersson@bt.no Sellafield, Storbritannia— Gutten min elsket å grave seg ned i sand og leire, og bli dynket med sjøvann. Vi trodde det var harmløs moro. Vi tenkte verken på radioaktivitet eller plutoniumsforurensning. Ingen fortalte oss at utslippene til sjøen havnet tilbake på strendene og ut i miljøet, forteller Janine Allis-Smith.Samme år som sønnen fikk diagnosen blodkreft (leukemi), ble det sendt en tv-dokumentar som påviste at forekomsten av kreft blant barn i landsbyen Seascale, nærmeste nabo til Sellafield, var ti ganger høyere enn gjennomsnittet i Storbritannia. Radioaktiv forurensning fra atomanlegget ble utpekt som årsak til den høye kreftforekomsten.- Når jeg ser tilbake, føler jeg skyld, men mest av alt et intenst sinne. Sellafield er verre enn Tsjernobyl, anlegget er en skitten radioaktiv tragedie, sier Janine.De siste tretti årene har hun bodd i Vest-Cumbria, et stykke England som kunne vært kjent for sin vakre natur - men som i stedet ble berømt for sin tilknytning til Vest-Europas mest utskjelte atomanlegg.Helt siden sønnen fikk blodkreft-diagnosen, har Janine Allis-Smith viet sitt liv til kampen mot Sellafield-anlegget. Hun jobber fulltid for organisasjonen CORE, Cumbrians Opposed to a Radioaktive Environment.Janine henter geiger-telleren. Cumbrias svar på Bellona-Hauge skal vise BTs medarbeidere det radioaktive nivået i områdene rundt Sellafield.- Se her, sier Janine. Hun har tatt oss med ut på en gjørmete bredd der en av elvene fra Lake District møter Irskesjøen. Måleren tikker og teller ioniserende stråling som er ti ganger høyere enn det vi målte inne i byen Barrow, tolv mil lenger sør. Geiger-telleren kan ikke fastslå hvilket radioaktivt stoff som får den til å knitre så intenst, men Janine Allis-Smith er skråsikker. - Det er plutonium, sier hun. - Puster du inn en ørliten partikkel, er sjansen for kreft overhengende. Tenk på alle feriebarna som kommer hit og leker på varme sommerdager, sier hun - oppgitt og opprørt på samme tid. Plutoniumsutslippene fra Sellafield er stanset nå. Men det er en fattig trøst. Ingen bestrider at det finnes skremmende mengder plutonium i sedimentene på sjøbunnen. Janine Allis-Smith, og mange med henne, hevder at det er en like stor tragedie at store mengder plutoniumstøv er vasket langt opp i strandsonen av tidevannsstrømmene. Og at jordsmonnet er infisert av et annet farlig radioaktivt stoff, nemlig americium.- Forskere fra Bremen-universitetet fant i jordprøver et americium-nivå som var 400 ganger høyere enn ved katastrofeområdet i Tsjernobyl, sier Janine Allis-Smith.De gamle utslippssyndene gjør at Irskesjøen fortsatt bærer det lite flatterende stempelet verdens mest radioaktive havområde. Å markedsføre fisk som sjømat fra Irskesjøen regnes ikke akkurat som det mest effektive salgsknep på markedene i Storbritannia.BT skrev i går om økt konsentrasjon av det radioaktive stoffet technetium i hummer langs norskekysten. Men krepsdyrfrendene på havbunnen utenfor Sellafield utsettes for helt andre doser radioaktiv forurensning. - For tre år siden ble det målt konsentrasjoner av technetium som var 42 ganger høyere enn den europeiske tiltaksgrensen etter atomulykker, sier oseanograf og kampanjeleder i Greenpeace, Helen Wallace til BT.- Hummeren er likevel trygg å spise, sier pressetalsmann Alan P. Hughes i BNFL, selskapet som eier og driver Sellafield-anlegget.I den pittoreske, men søvnige kystbyen Seascale sitter to middelaldrende kvinner og savner sine kurrende venner. Duene er forsvunnet, de ble skutt i den mest omfattende fuglemassakren i Storbritannia i nyere tid. Målinger av fjær, kjøtt og jord som var infisert av duemøkk, viste at Sellafield-duene var å regne som flygende atomavfall. De var en helserisiko for alle som kom i kontakt med dem. Duene forurenset jordsmonnet utenfor Sellafield til et høyere nivå enn det som tvang USA til å rense opp etter atomprøvesprengninger på Rongelap-atollen i Stillehavet.- Det var en uheldig sak. Duene pleide å bygge reir på den eldste av reaktorene våre. Derfra brakte de med seg radioaktiv forurensning til miljøet utenfor anlegget. Nå har vi egne folk som skyter fugler inne på vårt område, forklarer pressetalsmann Hughes. Janine Allis-Smith lar seg ikke berolige av forsikringer fra BNFL. Tilliten er på nullpunktet. At sønnen ble frisk fra blodkreften, har ikke gjort henne mildere stemt overfor selskapet. Hun tenker på fedre og mødre i Cumbria som har mistet barn etter kreftsykdom. Fedre og mødre som har fått barn med defekter, for eksempel jenter med to livmorer. Hun er ikke i tvil om at det er en sammenheng mellom radioaktive utslipp fra Sellafield og helseskader blant innbyggerne.Overbevisningen har hun bevart selv om 30 familier med leukemi-tilfeller tapte en høyesterettssak mot BNFL i 1992. Dommerne mente det ikke var noen beviselig sammenheng mellom fedrenes radioaktive eksponering på jobb og økt forekomst av kreft hos avkommet.Siden den gang har det statseide selskapet erklært seg renvasket for alle påstander om helseskader, selv om det ikke bestrider at Sellafield-området har større forekomst av blodkreft.- Det eksisterer ingen vitenskapelig dokumentasjon på forbindelse mellom vår virksomhet og helseskader, sier en bestemt Richard Hallard, rådgiver for strålesaker i BNFL til BT. Ledelsen hevder det dreier seg om en "teoretisk" sammenheng. - Det rapporteres om barn rundt Sellafield som har rester av plutonium i tennene?- Det kjenner jeg ikke til, sier han.- Men hva med miljøeffektene?- Vi forurenser ikke omgivelsene. sier han.BT ber så Hallard forklare utslagene på "vår" måling med geiger-telleren.- Det må være radioaktivt avfall fra 1950 og 60-årene. I dag er utslippene bare en brøkdel av nivået for 20-30 år siden, svarer Hallard. Han legger på bordet en mengde grafiske fremstillinger som viser at selskapets synderegister har krympet betraktelig med årene. Skrytelisten inneholder tall for mindre utslipp av radioaktive stoffer, og statistikk som viser at de ansattes stråleeksponering ligger innenfor akseptert dose.For mange miljøorganisasjoner står ikke selskapets egenreklame til troende. Både Greenpeace, Friends of the Earth og CORE overøser BT med motargumentasjon. Og i kampen om den britiske opinionen er BNFL sjanseløse. En meningsmåling i fjor sommer viste at 85 prosent av de spurte krever stans i alle utslipp fra Sellafield.- Spør folk her i Cumbria, og du får et annet svar. Flertallet her i regionen er glad for anlegget, fordi det gir 10.000 mennesker en jobb å gå til, sier Hallard.Et velsmurt PR-apparat sørger for at BTs medarbeidere får en passelig tilmålt dose omvisninger, kanapeer og videosnutter om selskapet og virksomheten. Journalister som besøker Sellafield blir pleid med omhu. Men så har informasjonsavdelingen en jobb å gjøre. BNFL omtales ofte som Storbritannias mest upopulære selskap. Bunnen ble nådd i fjor vinter da det ble avdekket elendig sikkerhetskultur blant ansatte, og at garantier rundt en last atombrensel til Japan var blitt forfalsket.Men du får likevel ikke Neil Stagg til å si ett negativt ord om selskapet han har tjent lojalt siden han sluttet skolen. - En fantastisk arbeidsgiver, nærmest stråler 42-åringen. En av hans tidligere kolleger, Duncan Ball, har mildt sagt en annen oppfatning. Tidligere denne måneden ble han arrestert i London fordi han truet med å sette fyr på seg selv utenfor statsministerboligen i Downing Street.Årsak: Duncan Ball hevder BNFL konspirerer og foretar dekkoperasjoner for å skjule at sikkerheten ved anlegget er katastrofalt dårlig.