Norsk Folkehjelp har deltatt på AUFs sommerleirer på Utøya iover 20 år. Frivillige fra organisasjonen har vært til stede for å ta seg avhelsestell, skader og andre hendelser. I år var åtte medlemmer fra NorskFolkehjelp på Hadeland til stede på øyen da Anders Behring Breivik begynte åskyte.

— Dette er en av de få gruppene som har deltatt påterrorøvelser med politiet. Kunnskapen førte til at de taklet den ekstremesituasjonen på forbilledlig måte. Jeg vil kalle dem helter, sier styrelederFinn Erik Thoresen i Norsk Folkehjelp.

Savner en av sine

Men tyngst for styreformannen er at folkehjelpen fremdelessavner en av sine. Hanne Fjalestad er fremdeles ikke kommet til rette ettermassakren på Utøya.

På en pressekonferanse i Oslo i dag fortalte flere av demsom var på øyen om hvordan reagerte da terroren startet. En av dem var ElinSkovly. Hun fortalte i detalj hvordan de agerte da Breivik begynte å skyte.

— Vi trakk inn i skolestua, fikk med oss så mange som mulig,og ba dem legge seg ned og være absolutt helt stille. Etter en stund merket jeghvordan vinduene lyste oss opp, og jeg ba alle om å hjelpe til med å dekke demtil. Slik holdt oss vi helt i ro en stund, selv om det var svært vanskelig åpuste normalt, fortalte Skovly.

Hun og kollegene hennes merket etterhvert at skuddene komnærmere skolestuen. På ett tidspunkt fyrte Breivik at to skudd gjennom døren.

— Da var jeg sikker på at det ville gå galt. Vi trodde hanskulle ta seg inn gjennom en kjellergang, og skyte opp gjennom gulvet. Men detskjedde heldigvis ikke, sa Skovly.

47 berget her

I ettertid har Norsk Folkehjelp fått vite at det var 47ungdommer som ble berget i skolestuen. Skovly orker ikke tenke på hva som kunneskjedd dersom de ikke hadde fått gjemt alle ungdommene.

— Det tenker vi ikke på. Det er ingen hensikt i å tenke «hvis»og «om». Vi bruker ingen energi på det. Det som har skjedd kan vi ikke endrepå, mener hun.

— Alle som var på Utøya har sin egen historie. Alle har kjentsin egen puls og hørt sine egne hjerteslag i en forferdelig situasjon. Det skalvi alle lære oss å leve videre med, sier Elin Skovly.

— Men vi savner Hanne, da. Vi håper enda, vi.