— I denne valgkampen har SV gått på akkord med sin sjel og sin tradisjonelle profil, der antikapitalisme og antiimperialisme har vært viktigst, sier Torstein Hjellum, førsteamanuensis ved Institutt for sammenliknende politikk.

Han mener høyreopportunistene i SV må ta mye av skylden for at partiet tapte velgere både til høyre og venstre i årets Stortingsvalg. Siden partiet nå fremstår nærmest som Ap, tenkte nok mange velgere at de like godt kunne stemme på det største partiet, mens andre protesterte mot høyrevridningen og stemte RV.

— Også i min tid i SV var det en høyreopportunistisk side i partiet. Den forsøker å tekkes konkurrenter som Ap for å få makt, noe som fører til at radikale standpunkt blir dysset ned. Det samme skjer med uenigheten innad i partiet. Det appelleres til lojalitet i stedet for å ta en åpen diskusjon om stridstema. Debattkulturen er litt unnfallende.

Ifølge Torstein Hjellum er deler av partiledelsen og Erik Solheim blant partiets «høyrevridde». De ønsker ikke debatt om saker som kan provosere regjeringspartner Ap.

Sp bedre på uenighet

Mens SV i årets valgkamp har fulgt en enhetstaktikk, har Sp i større grad vært åpen om tema det hersker uenighet om i det rød-grønne regjeringsalternativet.

— Senterpartiet har vært mye flinkere til å markere sine saker, også der det hersker uenighet med Ap, som for eksempel EU og kontantstøtten. Dette handler om å holde fast ved sin integritet, mener Hjellum.

Når Kristin Halvorsen i sitt NUPI-foredrag snakket om partnerskap med USA, ble det for drøyt for mange SV-velgere, tror Hjellum.

— I valgkampen har ikke SV fremstått som et antikrigsparti. Det er merkelig at man ikke har utnyttet det som skjedde under antikrigsdemonstrasjonene; krigen i Irak er jo nesten blitt borte i valgkampen. SV burde hatt mot til å markere denne siden av utenrikspolitikken i stedet for å snakke om partnerskap med USA. Det vil forundre meg om det ikke blir et oppgjør i partiet etter dette valget.

Solheimsyndromet

Hans Ebbing, gjerne omtalt som «museumsvokter» i SV, mener at ledelsens forsøk på å dempe konflikter fremfor å be velgerne om støtte for SVs primærsaker, har medvirket til det dårlige valgresultatet.

— Tilpasningen er en del av «solheimsyndromet». Man begynte å kompromisse lenge før forhandlingene hadde begynt, sier SV-veteranen som selv gikk inn for et regjeringssamarbeid med Ap.

— Ap må ta inn over seg at epoken da partiet kunne danne flertallsregjering er over. Det å få etablert en blokk på venstresiden er i seg selv en strategisk seier. Dessuten var det viktig å stanse markedsliberalismens fremvekst i Norge.

Hans Ebbing mener SV i valgkampen i for liten grad har fått frem partiets engasjement mot kriger som er ulovlige ifølge folkeretten. Hvis den rød-grønne blokken skal overleve, må Ap låne øre både til SV og den store velgermassen som ønsker en utenrikspolitikk i samsvar med folkeretten, påpeker Ebbing.

Lysbakkens skjebne

Mens deler av SV-ledelsen ifølge Ebbing og Hjellum altså er høyrevridde, har kandidater som Audun Lysbakken fortsatt sin radikale sjel i behold.

— Lysbakken har vært flink til å markere partiets hjertesaker og holdt fokus på den kapitalkritiske tradisjonen. Men han representerer ikke den stemmen som i første rekke blir hørt, mener Torstein Hjellum.

— Jeg føler jeg blir hørt. Men valgkampen er ikke tid for å ta opp de store stridstema. Jeg er likevel enig i at vi kunne vært flinkere til å fremheve SVs primærstandpunkt, repliserer Audun Lysbakken.

Når han og andre politikere som tilhører venstresiden i partiet nå er ute av Stortinget, er også en del av det radikale SV satt på sidelinjen.

Audun Lysbakken regnes som et av de store talentene i SV, og flere aviser spekulerer nå i en ministerfremtid for den unge bergenspolitikeren. Dagsavisen mener for eksempel at han kan bli integrerings- og likestillingsminister.