Taushetsplikten blir brukt til å holde pårørende utenfor, mener folkehelseinstituttet.

— Når man som familie er i møter med helsevesenet er min erfaring at man sitter som på nåler. Man må bare oppføre seg pent, og det forventes at man er ydmyk, sier Karen Louise Pedersen.

Hun leder Pårørendegruppen for psykiatriske pasienter i Bergen og omegn. Som leder for de pårørende, får hun mange telefoner fra fortvilte foreldre, ektefeller og barn av psykiatriske pasienter. Disse erfaringene blir bekreftet i rapporter som Nasjonalt folkehelseinstitutt har utarbeidet.

- Evig beredskap

Selv har Pedersen femten års erfaring som mor i det psykiske helsevernet. Da sønnen hennes etter mange år fikk et langvarig opphold i institusjon, fikk familien tid til å ta vare på seg selv.

— De første åtte årene levde vi i en evig beredskapstilstand. Vi måtte hele tiden slukke branner, det er mange som ikke makter en slik kamp. Da sønnen vår fikk langtidsbehandling, fikk vi ro. Da kjente jeg at jeg selv hadde behov for terapi. Men ønsket ble avvist med et smil, sier Pedersen.

Det finnes lite utbygd hjelpeapparat og støttegrupper for pårørende til pasienter med psykiske lidelser. Pedersen mener det er et paradoks.

— Det er svært krevende å ha et psykisk sykt familiemedlem. Barn av kreftsyke får terapi, og man jobber forebyggende i forhold til familien. Men ingen spør hvordan de pårørende i psykiatrien har det.

Møtt med mistenksomhet

— Når folk endelig får kontakt med det psykiske helsevernet, erfarer mange pårørende at behandlerne er ikke interessert i å høre deres fortellinger, sier Pedersen.

Professor Arne Holte, divisjonsdirektør for psykisk helse i Folkehelseinstituttet, leder en prosjektgruppe som undersøker pasienter og pårørende sine erfaringer fra møtet med helsevesenet.

I to rapporter blir pårørendegruppens erfaringer bekreftet. Utdaterte teorier om at familien er medårsak til pasientens sykdom gjør at pårørende i noen tilfeller blir møtt med fiendtlighet og mistenksomhet.

— Det er lenge siden disse teoriene er tilbakevist, sier Holte.

Må kjempe for innsyn

Rapportene fra Folkehelseinstituttet viser at taushetsplikten blir brukt mot de pårørende. Foreldre til myndige barn har måttet kjempe i årevis for å få vite diagnosen til barnet sitt.

— Det er bra at taushetsplikten blir ivaretatt. Men det er forskjell på informasjon. Det foreldrene trenger er nødvendig informasjon for å kunne hjelpe pasienten, sier Holte.

Han understreker at helsevesenet har plikt til å informere de pårørende, og etterlyser bedre rutiner for oppfølgingen av dette.

— En psykotisk pasient kan være paranoid, og svare nei når vedkommende er syk, selv om han eller hun tidligere har gitt samtykke. Men når dette er i strid med alles interesser, også pasientens egne, bør kanskje helsevesenet ikke alltid ta et nei for et endelig nei, sier Holte.

— I dag kan vi ha absurde situasjoner der foreldre ikke får beskjed når et voksent barn skrives ut, i realiteten til hjemmet. Plutselig står de på døren, forteller han.

MÅ VÆRE DIPLOMATISK: Vi må alltid fremheve at det også finnes gode eksempler i det psykiatriske helsevernet. Vi pårørende er redde for å tråkke noen på tærne, sier Karen Loui-se Pedersen.
Arne Nilsen
PÅRØRENDE SLITER SEG UT: Pårørende til pasienter med psykisk lidelse for ofte stort ansvar for de syke. Men de blir ikke alltid møtt med forståelse fra det psykiske helsevernet.ARKIVFOTO: Fred Ivar Utsi Klemetsen.