Det vakte oppsikt da den norske Nobelkomiteen i 2004 ga Fredsprisen til kenyanske Wangari Maathai for hennes arbeid for skogreisning, menneskeretter og demokrati.

Ikke alle så sammenhengen med Fredsprisen. Men den er der, og tildelingen i 2004 var viktig i arbeidet for å utvide grunnlaget for hva som er fredsarbeid og en Nobelpris verdig.

OM NOE SKAL innvendes mot årets tildeling, er det ikke annet enn at den kommer for sent. At den burde ha kommet før prisen til Maathai. For Muhammad Yunus «oppfinnelse» er for lengst adoptert av de store bistandsorganisasjonene for å hjelpe de fattigste av de fattigste til et verdig liv.

Kampen mot fattigdom er tatt inn på FNs liste over tusenårsmål. Inntil nå har det vel vært så som så med å gjøre noe alvorlig med dette enorme problemet.

Fredsprisen er et viktig bidrag til å gi arbeidet med å løse problemet en legitimitet som langt overstiger den idealismen som ligger i tusenårsmålene.

Ikke prispengene i seg selv, men den symbolverdi prisen har, og i den ramme tildelingen er satt inn i.

Fersk statistikk viser at størsteparten av dagens konflikter, små eller store, har sitt utspring i nettopp fattigdom. Muhammad Yunus og hans Grameen Bank har gitt et viktig bidrag til at folk skal kunne klare seg på egen hånd. Jeg har selv hatt anledning til å studere den entusiasme og pågangsmot som finnes i mikrofinansierte prosjekter. Prosjekter som gir nytt liv i områder der håpløsheten har dominert. Det skapes arbeidsplasser, det etableres nye tiltak, og kanskje ikke minst, optimisme og livsglede.

For giverlandene må det ofte være et tankekors — det er ikke de store prestisjeprosjektene som er det avgjørende, men det som skaper ringvirkninger. Dette er en form for bistand som treffer enkeltmenneskene, der de selv kan bidra ut fra sine forutsetninger. De settes i stand til å skape en fremtid. Det gir også stolthet, fremfor håpløshet.

DET ER IKKE noe nytt at en fredspris tildeles forkjempere for menneskerettigheter.

Årets pris er en naturlig videreføring av en linje som startet for alvor rundt 1990, og som vi vil se enda mer av i årene som kommer. Det vil ikke mangle på kandidater, men de vil være mer anonyme, og kanskje mer «vanlige» mennesker enn de som har fått prisen til nå. Men hvorfor skal det alltid være en statsmann eller en stor internasjonal organisasjon som får prisen?

DET MANGLET IKKE på favoritter til årets Fredspris.

En av de fremste var den tidligere er den tidligere finske presidenten Martti Ahtissaari. Denne gangen for sitt bidrag til å få i stand en fredsavtale for Aceh-provinsen i Indonesia. Ahtisaari er en profesjonell «fredsmaker». Som enkeltperson har han ganske bidratt mer enn de fleste. Og han sitter mitt oppe i forhandlingene om Kosovos fremtid.

Han blir nok nominert igjen.

Han var favoritten til direktør Stein Tønnesson på PRIO, Det internasjonale fredsforskningsinstituttet. Men det er vel en slags devaluering av prisen når Tønnesson sier at Yunus kunne fått prisen et hvilket som helst år - i likhet med internasjonale organisasjoner.

Da overser vel Tønnesson at årets fredspris opphøyer fattigdomsbekjempelse til fredsarbeid.