ATLE ANDERSSON

— Norske bønder står overfor utfordringer som er større enn utfallet av WTO-forhandlingene. I Norge blir vi rikere og kan ikke spise oss mettere. I dag dyrker litt over 50.000 bønder det samme arealet som 80.000 bønder gjorde for femten år siden. Det trengs færre bønder for å gjøre samme jobben som før. Ingen politisk makt kan forhindre denne utviklingen, som skyldes økonomisk vekst og teknologiske fremskritt.

Det sa landbruks- og matminister Lars Sponheim da han i går foreleste om landbruk og forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon (WTO) på Norges Handelshøyskole.

Flytter mellom bokser

Her fastholdt også statsråden sin optimisme på norsk jordbruks vegne under de pågående WTO-forhandlingene. Sponheim mener mesteparten av den direkte budsjettstøtten til norske bønder kan opprettholdes under et nytt handelsregime.

Enkelt forklart gjøres det ved å putte den norske arealstøtten i den såkalte blå boksen over i grønn boks. Den sistnevnte boksen fanger opp støtteordninger for miljø og landskapspleie, og er ifølge Sponheim helt uproblematisk for WTO. Gjennom dette knepet, blir 3,1 milliarder av den blå støtten på 7,3 milliarder kroner flyttet over i skjermet «grønn» sektor.

Landbruksministeren siterte for sikkerhets skyld den amerikanske sjefforhandleren, som under et besøk på Vestlandet utbrøt henrykt:

«This is green box, the whole country».

Sponheim føler seg også sikker på at de resterende 4,3 milliardene i dyrestøtte i den blå boksen vil overleve WTO-forhandlingene.

Det gule problem

Dermed gjenstår den trøblete gule boksen med merkelappen prisstøtte.

Her står slaget om markedsadgang og tak på tollsatser. Den norske skjermingsstøtten, som forbrukerne betaler, er differansen mellom den norske prisen på en landbruksvare og verdensmarkedsprisen. Verdien av den norske prisstøtten til jordbruket var 10,7 milliarder i 2001.

Ryker skjermingsstøtten, forsvinner store deler av norsk landbruk med i dragsuget, medgir Sponheim.

Men sauebonden fra Ulvik er overbevist om at så galt ikke skjer.

For det første fordi rammeavtalen for WTO-forhandlingene åpner for at tollreduksjonene blir minst på såkalt sensitive produkter. I Norge betyr det, ifølge Sponheim, de viktige meieriproduktene og kjøtt.

Dropper aprikos-toll

Det taler også til Norges fordel at vi har intet mindre enn 214 tollsatser på landbruksprodukter, mener Sponheim. Bare for et femtitall av disse produktene er det norsk beskyttelse som er motiv for importvernet.

Toll på aprikoser, for eksempel, har ingen annen begrunnelse enn å gi noen kroner i statskassen.

I de pågående forhandlingene kjører medlemslandene frem alt de kan for å få puttet flest mulig produkter i «sensitiv-kurven».

Overfor BT anslår Sponheim at Norge vil klare å definere de 25 viktigste landbruksproduktene som sensitive. Dermed vil det aller meste av den gressetende norske produksjonen, som sau og storfe, falle inn under handelsregimet til WTO, sier statsråden.

WTO-forhandlingene vil uansett føre til at strømmen av utenlandsk mat til norske butikkhyller vil øke i årene som kommer, fordi vi tvinges til å redusere tollsatser og innføre importkvoter. Sponheim illustrerer det med følgende eksempel:

Et tolltak på 150 prosent, slik de rike landene trolig vil gå for, vil kunne føre til at prisen på importert storfekjøtt blir 15-16 kroner kiloen, mens tilsvarende norsk vare vil være tikroneren dyrere. Med null toll, ville det norske markedet bli oversvømt av storfekjøtt til sju-åtte kroner. - Da ville norsk landbruk fort blitt slått over ende, sier Sponheim.

«Prokuratorknep»

NHH-professor Rolf Jens Brunstad mente Sponheim er for optimistisk foran innspurten i WTO-forhandlingene. Han sa Norge ikke kan forvente å opprettholde stort av dagens prisstøtte. Han betvilte også at Verdens handelsorganisasjon vil akseptere Norges «prokuratorknep» med å putte mye av støtten over i den grønne boksen.

— Norge er verdens rikeste land, og vi kan ikke grine oss til, og kreve, å opprettholde våre særordninger. Vi må belage oss på vesentlig reduksjon i den norske landbruksstøtten, sa Brunstad.