Som den siste av de tiltalte er Toska i gang med sin forklaring. Det har knyttet seg stor spennig til hva han vil fortelle om de andre tiltaltes roller. Toska er mannen som kan snakke de andre inn eller ut av ranet. Men foreløpig har han ikke fortalt om annet enn sin egen rolle.

– Jeg er ikke her for å omfavne de andre. Jeg kommer ikke til å forklare noe dypt om de andres roller, sa Toska.

Den selverklærte hovedmannen har fortalt hvordan han flyttet til Sandnes for å gå i dekning, uten å ha noen klare planer om nye forbrytelser.

— Men jeg hadde det jo litt i bakhodet. Jeg hadde en slags kriminell beredskap.

Han forklarte at han ble stående utenfor Nokas-bygget dag etter dag og kikke inn vinduene.

– Det kunne vært greit med et bilde av bygget så jeg kan peke og forklare, sa han, henvendt til dommeren.

Toska har forklart seg strukturert og systematisk om månedene før ranet. Da han kom inn på synet som møtte ham under rekognoseringen, virket det nærmest som han fremdeles var fascinert over opplevelsen.

– I toppetasjen står det en bokhylle full av minibankkassetter. Det har jeg sett på en Statoil-stasjon tidligere, da stod jeg bare en halvmeter unna mens de skiftet kassett, og fikk et godt inntrykk av hvordan det fungerte. Hos Nokas så jeg 30-40 slike kassetter i en hylle. Det synes jeg var fascinerende å stå og se på.

– Hvor mye tid brukte du på denne rekognoseringen, spurte dommer Bjørnestad, som til tider tiltalte Toska med «De».

– En time, halvannen kanskje. Jeg stod på gresset ved Domkirken og kikket opp. Jeg prøvde å finne ut hva som skjedde der inne. Kjelleren så ganske uinntakelig ut, så jeg fikk en følelse av at det skjedde noe der inne, sa Toska.

Så gjør han oppdagelsen som senere skal få store konsekvenser under ransplanleggingen.

– Jeg kikker inn vinduene i første etasje, og ser da at det er flere vinduer også på baksiden. Da går det opp for meg av det er en bakgård der.

Dommeren: – Hvilke tanker gjør De Dem da?

– Jeg tenker: «Den bakgården må jeg se og finne».

Som sagt så gjort. Da han kom inn i bakgården fikk han seg en stor overraskelse.

– Jeg ser inn i vinduene og får mildt sagt sjokk. Da ser jeg rett på hvelvet. Det var bare et vindu mellom meg og hvelvet. Det var helt ekstraordinært. Jeg hadde aldri sett noe lignenede.

Toska forklarte videre at han fant makulerte sedler i en dunk i bakgården.

– Jeg skjønte jo dette var et sted jeg ikke skulle være. Det var mange kilo seddelpulver, så jeg skjønte at det måtte være mye penger inne i bygget.

Ifølge Toska foretar han så en svært skjebnesvanger bedømming av vinduene inn til Nokas.

– Jeg så at det var akkurat samme vinduer som jeg hadde hjemme i Smeaheia. Glasset var helt klart, og ikke mørkere slik sikkerhetsvinduer er, i allefall de jeg har sett. Jeg kunne også se at det bare var en centimeter tykt.

Dommeren: – Så du antok at dette var et helt ordinært vindu?

– Jeg trodde ikke. Jeg visste. Det er i alle fall for meg helt vanvittig. Men det var jo et sysnbedrag - det har jeg jo skjønt nå.