Venterommet på Sentrum sosialkontor munner ut i en smal gang. Der, på toppen av en trapp sitter en skrankevakten i et glassbur.

Nedenfor venter to-tre personer på tur.

— Jeg kom i dag bare for å levere inn dette papiret, sier en kar i slutten av 20-årene med et smil.

På papiret står det at han har fått seg jobb. Selv om det har gått bra, ønsker han å være anonym. Det er ikke så gøy å gå på sosialen. Nå trenger han bare penger til første lønnen kommer.

— Det føles bra!

Mannen var ferdig utdannet i vår, som grafisk designer/fotograf. Noen måneder på sosialen, og så, hjulpet av det gode arbeidsmarkedet, er han ute. Han er likevel representativ for den gledelige delen av statistikken.

- Forbløffende resultater

Fafo-forsker Thomas Lorentzen har sett på de 160.000 som var førstegangsmottakere av sosialhjelp i 1995 og hvordan det gikk med dem i de fem årene frem til årsskiftet 1999-2000.

— Resultatene er overraskende og egentlig oppløftende, sier Lorentzen.

Fredag legger legger han frem sine funn i en doktorgradsavhandling på Universitetet i Bergen.

— Sosialhjelpen fungerer som den skal for de aller fleste. Folk flest klarer seg best på egen hånd, konkluderer Thomas Lorentzen.

Derimot viser undersøkelsen at tiltak har meget begrenset effekt. I et av tiltakene som er undersøkt, klarer de som er på tiltak seg litt dårligere enn tilsvarende gruppe uten tiltak.

— Jeg tror at hadde kommet seg raskere ut i arbeidslivet uten tiltakene. De havner i det jeg kaller «innelåsningseffekt» og blir stående lenger på sosialhjelp.

Thomas Lorenzen mener at forskningen viser at forestillingen om at det eneste saliggjørende er en «arbeidslinje» er forfeilet.

Tidligere arbeidsminister Dagfinn Høybråten snakket om å få «folk i arbeid» som det viktigste, og den nåværende arbeidsministeren, Bjarne Håkon Hanssen, vakte oppsikt da han kort tid etter tiltredelsen i fjor høst mente at «sosialklienter skal stå opp om morran».

Tviler på politikerne

Thomas Lorentzen har sine sterke tvil om politikernes linje fungerer. Han mener det er en linje som ikke bygger på forskningsbasert kunnskap.

— Troen på tiltak er ganske naiv, all den tid forskningen viser at effekten av tiltakene er begrenset, sier Lorentzen.

De som virkelig trenger hjelp er langtidsbrukerne, som går årevis på sosialstønad.

— Det er en liten gruppe, som krever tiltak som er meget kostnads- og tidkrevende, sier Lorentzen.

Det som gir best effekt for denne gruppen er såkalte tiltakskjeder med individuelle tiltaksplaner over lengre tid.

Men selv her er den målbare effekten av tiltakene ikke sterk. Intensjonen var at slike tiltak skulle være rettet mot dem som trenger det aller mest, men erfaringene viser at det er de som er nærmest arbeidslivet som rekrutteres.

— Dessuten må man huske på at det er en sterk utvelgelse av hvem som tas inn i disse tiltakene, sier Lorentzen.

Han tror at mange av langtidsbrukerne heller burde være uføretrygdet i stedet for på sosialstønad.

Gode råd

Thomas Lorentzen har følgende råd til politikerne:

— Løsningen ligger ikke i kortvarige aktiviseringstiltak. De fleste kommer seg ut i arbeidslivet uten det. De som virkelig har et behov for tiltak trenger omfattende tiltakspakker, sier Lorentzen.

— Men for de fleste er det viktigere at sosialhjelpssatsene er på et akseptabelt høyt nivå enn at de tilbys et eller annet tiltak.