Løken mener myndighetene forsømmer sin tilsyns— og kontrollplikt. Alle forhandlere av elektronisk utstyr er pliktig til å ta imot slikt avfall.

— Vi har mistanke om at flere bedrifter krever miljøgebyrer av kundene, uten å ta imot elektronikkavfall til gjenvinning eller destruksjon.. Det minner om rent bedrageri, sier Hans Løken, leder av Elektronikkretur til Bergens Tidende.

Konsekvensen er at «det lønner seg å være frirytter». Bedriftene får inntekter, men ingen utgifter i forbindelse med miljø-ordningen.

Løken sier at telekommunikasjons- og databransjen er verstingene i miljøklassen.

— Det kan vi ikke stikke under en stol. Rundt 30 prosent av bedriftene deltar ikke i ordningen. Det betyr at de resterende 70 prosent av bedriftene tar hele den økonomiske belastningen.

I fjor kostet gjenvinning og destruksjon av innsamlet elektronikk 82 millioner kroner. Det betyr at de lojale aktørene har en kostnad på 15-20 millioner kroner som bedrifter som gir pokker i ordningen unndrar seg, sier Løken. Han mener det er et hovedproblem at de som neglisjerer den plikten de har ifølge forskrifter, skjønner at myndighetene ikke kontrollerer virksomheten.

— Derfor er de heller ikke med på den pålagte returordningen. Myndighetene må hjelpe oss å gjøre noe med dette, sier Løken.

I 2001 ble det samlet inn 12.063 tonn kasserte elektronikkprodukter til gjenvinning eller destruksjon. Det gir et landsgjennomsnitt på 2,5 kilo per innbygger. Hordaland ligger akkurat på landsgjennomsnittet, mens ingen samler inn mindre elek-tronikkavfall enn Sogn og Fjordane og Telemark (1,9 kilo per innbygger). Best er Nordland med 3,1 kilo, samt Oslo, Buskerud og Oppland med 3,0 kilo.

Dette gjelder i hovedsak kontorutstyr, datamaskiner, telekommunikasjon og ulike brunevarer.

Hans Løken har ikke noe svar på hvorfor Sogn og Fjordane er så dårlig på innsamling av elektronikk.

— Det skyldes trolig både forbrukernes holdninger og effektiviteten i innsamlingen, sier han.