• Det smerter å bli utestengt fra et fullverdig sosialt liv. Den norske fattigdommen er ekskluderende, isolerende og sykdomsskapende, mener Wenche Berg Husebø og Bente Simonsen i Aksjonsgruppen mot sosial nød i Bergen.

Begge tar avstand fra professor Øyens utsagn om at er feil å bruke fattigdomsbegrepet om tilværelsen til dem som har minst å rutte med i Norge.

— Det er fullt ut berettiget å si at mange nordmenn lever et mistrøstig liv i fattigdom, sier Simonsen, som i likhet med Husebø i en årrekke har stått på barrikadene for de svakest stilte. Begge har vært sosialklienter, i dag er de uføretrygdet. De kjøper heller ikke argumentet om at den norske velferdsstaten sikrer alle innbyggerne et anstendig liv.

De mener uttalelsene på en kritikkverdig måte setter svakerestilte grupper i Norge opp mot fattige i den tredje verden.

— For fattige afrikanere er det selvsagt en enda større smerte å miste sine barn på grunn av sult og nød. Men det er likevel riktig å kalle det fattigdom når barn av sosialklienter her hjemme opplever påkjenninger som å bli utestengt fra sosiale aktiviteter sammen med jevnaldrende, sier Bente Simonsen.

– Jeg har vært gjennom den konstante daglige kampen for å få sosialstøtten til å strekke til. De som hevder det ikke finnes fattige i Norge, ville endret oppfatning om de hadde følt de samme problemene på kroppen, sier hun.

Wenche Berg Husebø mener mange norske foreldre opplever en del av de samme belastningene som fattige mødre og fedre i utviklingsland.

— Når man i Norge skal sende barnet på videregående skole og ikke har råd til å kjøpe pensumbøker til mange tusen kroner, arver barnet foreldrenes fattigdomsproblem. Det er det samme som skjer i Afrika når foreldre der ikke har råd til å gi barna skolegang. I begge tilfeller handler det om fattigdom, i større eller mindre grad, sier hun.

Både Berg Husebø og Simonsen etterlyser en offentlig definert fattigdomsgrense i Norge.