TORALF SANDØ

I januar tok Kjetil Klungland turen til Stavanger fengsel. Der møtte han Kjell Alrich Schumann. Raneren som for tre år siden siktet seg inn mot operativ uteleder Arne Sigve Klungland i politibilen rundt 115 meter nede i Kongsgata i Stavanger sentrum, skjøt, justerte siktet, skjøt igjen. Og igjen.

Klungland har også møtt flere av de andre ranerne.

— Jeg har ønsket disse møtene. Jeg har vært nysgjerrig på hvilke holdninger de har til samfunnet og livet. Møtene har vært private. Derfor vil jeg ikke referere samtalene. Men jeg opplevde at de fem jeg har møtt, også har ønsket å møte meg. De har vist andre sider av seg enn de som kom frem i retten. Samtalene har gitt meg større innsikt og forståelse. Det høres kanskje merkelig ut, men det er et tillitsforhold i et slikt møte, og innholdet går jeg ikke til pressen med.

Klungland kan ikke forklare hvorfor, men han har ikke på noe tidspunkt følt sinne, hat eller hevnlyst mot mennene som gjennomførte ranet og drepte faren hans.

— Mange forventer at jeg skal hate disse som har gjort dette, men jeg føler ikke hat. Da jeg fikk vite at pappa var drept, tenkte jeg: «Nå har det skjedd, nå er han vekke, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det.» Men blant politifolk og bekjente var det mange som var sinte, og det er normalt å kjenne det slik. Jeg kjente bare en stor tristhet.

Kritisk til straffutmåling

Han er takknemlig for at han slipper å nages av hat og hevntanker, slik mange etterlatte etter drapsofre føler. For det blir bare en begrensning for en selv. Men han synes heller ikke synd på dem som er trukket for retten og dømt for å ha deltatt på ranet.

Til dommen i lagmannsretten, der de domfelte jevnt over fikk tre år kortere straffer enn i tingretten, stiller Kjetil Klungland seg kritisk:

— For meg personlig spiller det ingen rolle hvor lang straff de skyldige får. Jeg får ikke noe bedre liv om noen av ranerne får noen ekstra år i fengsel. Men det er viktig for samfunnet at straffene er slik at ranerne ikke kan sitte etterpå og veie straffen opp mot gevinsten og konkludere at, jo, det var likevel verdt det. Da er risikoen større for at det samme skal skje igjen. Ut fra en slik tankegang er jeg redd straffeutmålingen i lagmannsretten gjennomgående var for mild.

Kjetil Klungland er vokst opp på Hommersåk i Sandnes, sammen med en tre år eldre søster og foreldrene Arne og Aslaug Klungland. Han opplevde oppveksten sin som god og trygg.

Kjetil Klungland opplevde å bli oppdratt til selvstendighet - og i stor grad av frihet.

— Selvstendigheten jeg ble oppdratt til eller har fått med meg, gjorde at ikke alt falt i grus da pappa ble drept.

«Håper pappa er på jobb»

Det er tre år siden nå, den fatale mandagen i påsken, 5. april 2004. Kjetil Klungland møtte på jobb som ambulansesjåfør ved halv åtte-tiden.

På vei til sykehuset med en pasient ser han tegn på noe uvanlig. I veien står mannskaper fra politiets hundepatrulje, og de er bevæpnet.

Fremme på sykehuset blir Kjetil Klungland og kollegaen bedt om å gå inn på et rom ved siden av AMK-sentralen.

— Det var litt uvanlig. Jeg fikk en følelse av at et eller annet ikke stemte.

Kort tid etter kommer sjefen for ambulansetjenesten inn. Han har lest på internett at Norges Bank i Stavanger var blitt ranet.

— Jeg tenkte med en gang: «Håper at pappa er på jobb». Han likte når ting skjedde. Det var dette han var trent til.

Litt senere fikk han vite at faren var skutt.

— Jeg spurte om han var skutt og skadet eller skutt og drept. De sa han var skutt og drept. Da tenkte jeg: «Nå har det skjedd, det jeg har tenkt kunne skje.»

Kjetil Klungland hadde tenkt over risikoen ved farens jobb, og hva han måtte gjøre dersom det verste skulle skje. I hodet begynte han nå å tenke på hva han ville foreta seg. Se åstedet, se faren, debrifing på politistasjonen, minnestunder, begravelsen det praktiske som måtte ordnes.

— Etter det første møtet på politistasjonen snakket jeg med noen i politiledelsen og sa at jeg ville se pappa. Jeg var bestemt på at jeg ville se ham.

Det skjedde litt senere på dagen.

Behovet for å vite

Der i kjelleren på politistasjonen, bak et forheng, sto kommandobilen. Arne Klungland satt fortsatt i førersetet, akkurat slik han satt etter å ha blitt truffet av prosjektiler fra et AG3-gevær.

— Jeg fikk slippe bak forhenget, og da fikk jeg se pappa der han satt i bilen. Det var veldig godt. Han var rolig i blikket og rolig om munnen. Det var fredelig, til tross for skadene i hodet

I uken etter ranet besøkte Kjetil Klungland Domkirkeplassen sammen med kollegene som hadde vært på jobb sammen med faren under ranet. De kjørte fluktruten ranerne hadde tatt, så på de utbrente bilene som sto lagret hos Falcken.

— Alt dette var veldig bevisst fra min side. Jeg ville vite detaljer om hva som hadde skjedd. Det var som da jeg så pappa i politibilen etter at han var skutt og drept: For meg var det riktig å se og få vite. Jeg tror at vi i fantasien kan skape mer skremmende bilder enn om vi ikke vet eller ikke har sett.

Behovet for å vite mest mulig var også grunnen til at 26-åringen fulgte rettssakene mot de 13 ranstiltalte fra tilhørerbenken.

Han opplevde rettssakene som ryddige og ordentlige.

Preventiv virkning

Etter en historisk omfattende etterforskning er 12 menn nå funnet skyldige etter ranet, mens en trettende får sin sak opp i lagmannsretten på ny til sommeren. 10 menn er idømt ansvar for Arne Klunglands død.

Ingen kan si sikkert hva som hadde skjedd om Nokas-ranet var blitt gjennomført uten at noen kom til skade.

Hadde politiet også da satt inn så store ressurser på å oppklare saken? Ville alle de som i dag er tiltalt og dømt i saken, blitt trukket for retten? Kjetil Klungland tror at drapet på faren bidro til den omfattende etterforskningen i saken.

— Og saken viser at hvis politiet får midler, så får de også resultater i arbeidet sitt. Det har en preventiv virkning.

For Klungland har det vært viktig at etterforskningen klarte å få frem så mange opplysninger om ranet og de som sto bak det.

— Uten at så mange av ranerne var blitt tatt, hadde jeg ikke fått på plass alle bitene i puslespillet. Som pårørende i en sånn sak er det viktig å få mye informasjon om hva som skjedde og personene som gjorde det. Ikke så mye for å få noen å skylde på, som for å vite.

IKKE HEVNGJERRIG: Kjetil Klungland vet at han ikke vil få det bedre hvis ranerne får lengre fengselsstraffer. Men han synes straffene burde være strengere enn dem lagmannsretten utmålte, for å hindre at noe liknende skjer igjen.

BEGRAVELSEN: Onsdag 14. april ble Arne Klungland begravet. I en fullsatt Stavanger Domkirke tok familie, kolleger og venner avskjed med polititjenestemannen. Mange fikk ikke plass i kirken, men måtte stå ute på Domkirkeplassen.

PÅ ÅSTEDET: Kjetil Klungland (bak til høyre) følger med mens farens drapsmann Kjell Alrich Schumann viser lagmannsretten hvordan drapet skjedde.

Kjetil Klungland

Kjetil Klungland

Jan Tore Glenjen
Fredrik Refvem
Pål Christensen
Poppe, Cornelius