Datteren var blid og glad hjemme, lekte uanstrengt med venner og fortalte entusiastisk fra skoledagen. Sjokket ble derfor enormt da læreren, etter tre og et halvt år, fortalte at jenta knapt åpnet munnen i løpet av skoledagen.

— Hun hadde alltid vært sjenert, men vi hadde ingen forutsetninger for å ane noe om omfanget av dette. Vi var til konferansetime hvert halvår, uten at det ble sagt noe om tausheten hennes. Da vi omsider ble informert var det kommet så langt at hun var hun blitt som en fastfrosset statue på skolen, forteller moren.

Mye løste seg da datteren byttet skole, og selv flere år etter er moren oppgitt over at foreldrene ikke ble orientert.

— Vi kunne ha gjort noe, men vi ante jo ingenting. Hun var tydeligvis to forskjellige jenter, en hjemme og en annen på skolen. Det er tydelig at lærerne ikke visste hva de skulle foreta seg, og derfor ble ingenting gjort, konstaterer hun.

Dette diktet skrev moren da hun fikk vite om datterens taushet:

GOD JUL, FRØKEN.

Du sitter vel der med avisa og morgenkaffen nå, etter at nok et skolehalvår er slutt og det er juleferie.

Kanskje du nyter stillheten og freden som har senket seg, etter å ha hørt barnestemmer fylle klasserommet et halvt år?

Her har også freden senket seg, men jeg nyter den ikke.

Her er det heller ikke mange barnestemmer nå, men jeg nyter ikke akkurat det.

Det er rart med det, frøken. Man har liksom noen forventninger til en frøken, det er noe med det.

Fra den dagen du møter opp på første skoledag, og ser barnet ditt møte opp med strålende blå øyne.

Så tenker man liksom: Der er frøken, barnet mitt.

Hun vil ta vare på deg nå når jeg ikke er der med deg.

Og stoler på det. At frøken vil si fra.

Helt til det er nesten juleferie det fjerde året, og frøken vil snakke med mor alene.

Jul det fjerde skoleåret, det er circa 152 skoleuker det, frøken. Eller omtrent 760 skoledager, som rundt regnet blir 2280 friminutt frem til nå.

2280 friminutt, frøken, det var de du ville fortelle om når du ville snakke med meg alene.

Alene. I flesteparten av de 2280 friminuttene.

Det var det du fortalte meg. Du har ikke sagt noe før.

Du trodde vel det ville gå over.

Eller kanskje du ikke ville bry meg.

Det er bare det, skjønner du frøken, at jeg bryr meg.

Jeg bryr meg veldig, veldig, veldig mye

Om akkurat det.

Fikk du kaffen i halsen nå, frøken?

Nei, du gjorde vel ikke det.

Det går vel over, tenker du vel.

Nå skal du jo ha juleferie.

Og freden og stillheten har senket seg

Hos deg, og hos meg.

En god stillhet

Og en vond.

God jul, frøken.