• Monica Kristensen Solås var i gang med en nødvendig ryddeprosess. Derfor burde hun fått fortsette som generalsekretær, sier Kjell Storaker, tillitsvalgt for Redningsselskapets sjøansatte.

De stridende partene i Redningsselskapet har inngått en midlertidig våpenhvile, i påvente av det ekstraordinære landsmøtet 14. januar. Meningene er like fullt sterke om det som har foregått de siste månedene.

— Det er smålig å gi Monica Kristensen Solås skylden for støyen i selskapet. Hun er blant de glupeste generalsekretærene selskapet har hatt de siste årene. Hun har virkelig satt ting på dagsordenen. Det er synd hun ikke fikk fortsette, sier Storaker.

Jobbet for gjeninntredelse

Inntil ganske nylig var de sjøansattes tillitsvalgte innstilt på å kjempe for å få henne til å gjeninntre i stillingen som generalsekretær.

— Nå har vi den holdningen at det får bli opp til det nye interimsstyret å vurdere dette, sier Kjell Storaker, som selv sitter i det avtroppende styret.

Storaker mener styret han satt i, må ta mye av ansvaret for striden rundt Kristensen Solås.

— Alt hun har gjort, har vært på fullmakt fra styreflertallet, med Magnus Stangeland i spissen, sier han.

Etter hårroten

Kjell Storaker mener andre personer er et større problem for Redningsselskapet enn Monica Kristensen Solås.

— Administrasjonen på Høvik må røskes opp etter hårroten før det blir ro i organisasjonen. Det er blant avdelingssjefene ukulturen rår. Det var dette Monica Kristensen Solås var i ferd med å gripe tak i. Det ble dessverre hennes bane. Hadde det blitt gjennomført en ryddeaksjon der, ville ikke problemene i høst ha oppstått, mener Kjell Storaker.

Nå er han glad for at selskapet skal gjennom en ekstern gransking.

— Vi kan ikke fortsette med å feie ting under teppet. Sannheten må frem, slik at det blir ryddet opp en gang for alle. Hvis ikke tilliten gjenreises, vil selskapet slite i lang tid fremover. Redningsselskapet er en del av kyst-Norge, og er avhengig av et godt omdømme, sier Kjell Storaker.

Skjermet liv på sjøen

Selv er han glad for at han har arbeidsdagen sin på en av redningsskøytene.

— Der lever vi i en slags skjermet tilværelse. Vi har våre faste oppgaver å skjøtte. Heldigvis har vi klart å utføre disse, å redde liv og fartøyer, uavhengig av spetakkelet på land. Men upåvirket av støyen er vi selvsagt ikke, sier han.