ØYULF HJERTENES

I boken avslører Norman også det skitne spillet i kulissene da det stormet som verst, og hvordan han lurte sitt eget parti med på utflytting av statlige tilsyn.

«De som måtte tro at det er mulig å kombinere statsrådjobben med vin, piker og sang, får leve i den troen ...», skriver Victor Norman i forordet til sin nye bok, «Blue Notes».

Der letter Norman på sløret fra den to år og fire måneder lange tiden som Arbeids— og administrasjonsminister i regjeringen.

Sterke KrF

Som flere ganger før, skryter Norman over Kjell Magne Bondeviks egenskaper som statsminister. Kristelig Folkeparti er i Normans øyne også partiet som har sterkest forhandlingsposisjon i regjeringen han satt i, og som fortsatt styrer.

Årsaken er at alternativet til ikke å sitte i regjering er langt mer tiltalende for KrF enn for Høyre og Venstre, siden an Ap-regjering da vil være avhengig av støtte fra nettopp KrF.

«Med dette som bakteppe er det ikke tvil om hvilket parti som reelt sett har hatt den sterkeste forhandlingsposisjonen i regjeringen», skriver Norman.

Samtidig mener Norman at det både for KrF og andre partier er blitt viktigere å komme i regjering enn faktisk å være der.

«Ønsket om makt er blitt så sterkt at man ikke tør å bruke den når man endelig har fått den - i frykt for at man da vil miste den igjen», fortsetter Norman.

Alle skremt av LO

Han bruker sykelønnsordningen som eksempel. Både Ap, H og KrF har ønsket å gjøre noe med ordningen, som er både kostbar og grovt urettferdig i Normans øyne.

Men i møtet med LO har motet sviktet hos alle. Selv hos NHO, som ba regjeringen ikke røre ordningen i frykt for hva som da ville skje under lønnsoppgjøret våren 2004, skriver han.

Victor Norman mener KrFs lave oppslutning skyldes frykten for å bli upopulær:

«Dessverre er det denne feilen mange KrF-politikere har gjort de siste tre årene - de har bedt sine velgere om unnskyldning for den politikken deres regjering har stått for.»

Bondefanget Høyre

Selv var Victor Norman kjent som en uredd og i noens øyne overmodig statsråd. I spillet om utflytting av statlige tilsyn fra Oslo var det Norman selv som hadde regien.

I praksis bondefanget Norman sitt eget parti til å gå med på utflyttingen. Ifølge Norman var Høyre det største hinderet på veien i utflyttingen.

Derfor lanserte han idéen uten å ha konferert verken med regjeringen eller eget parti på en konferanse i Nord-Trøndelag i januar 2002.

Årsaken var kort og greit at «Det ville være vanskelig for Høyre å gå imot et høyt profilert forslag fra en av sine egne statsråder, i hvert fall tidlig i regjeringsperioden».

Da riksmediene plukket opp saken var «partiet bundet til masten. Resten var hardt arbeid og vilje til å godta mye kjeft», skriver Norman i boken.

Selvkritikk for piano-saken

Bortsett fra VG-hendelsen (se egen sak) skriver Norman at pressen ikke gikk over noen etiske grenser da alt fra piano til restaurantregninger dukket opp på forsidene. Det var tross alt skattebetalernes penger det var snakk om.

Selv tror Victor Norman at byråkrater var ivrige tipsere til mediene.

«Jeg hadde stilt meg lagelig til for hugg ved ikke å sette meg godt nok inn i reglene for representasjon, (...), og ved å ha utøvd dårlig politisk skjønn i spørsmålet om lån av piano til pendlerleiligheten», skriver eks-statsråden.