Mandag kan Espeland Marcussen få visshet om spørsmålet som har plaget henne. Da legger 22. juli-kommisjonen legger frem sin rapport, skrivere Aftenposten.no.

I ett år har familien ventet på mange svar om hva som skjedde denne julidagen i fjor sommer. Den samfunnsengasjerte 16-åringen, som skulle feire 17-årsdagen uken etter, kom aldri hjem fra sommerleiren i Tyrifjorden.

Og i ett år har 22. juli-kommisjonen lett med lys og lykte etter svar på hva som sviktet i det norske samfunnet før, under og etter den verste forbrytelsen i Norge i fredstid.

— Når folk har kommet med kritikk så har vel jeg hele tiden tenkt at jeg vil vente på rapporten, og så vil jeg tenke ut fra det som kommer der, sier Unni Espeland Marcussen.

Vil ha svar om responstiden

Kommisjonens oppdrag er å tegne et «ærlig og usminket» bilde av alle forhold knyttet til angrepene på Regjeringskvartalet og på Utøya.

Allerede har flere evalueringer og gjennomgåelser blant annet avdekket at politiet og Forsvaret ikke samarbeidet godt nok 22. juli i fjor, og at Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) ikke oppdaget Anders Behring Breivik før han parkerte bilen med bomben foran inngangen til Høyblokken.

Når kommisjonens leder Alexandra Bech Gjørv legger frem sine funn mandag knytter det seg derfor størst interesse til hva politiet gjorde og ikke gjorde da Breivik skjøt og drepte ungdommer på AUFs øy i Tyrifjorden. Det er på forhånd brakt på det rene at kommisjonen kommer med kraftig kritikk mot politiet. Mange er også spent på hvilket nivå kommisjonen kommer til å plassere ansvaret.

— Jeg håper jo på at alt kommer fram. Jeg tenker spesielt på dette med politiet responstid. Det er noe av det jeg er aller mest opptatt av, fordi det fikk så voldsomme konsekvenser, sier Marcussen.

- Jeg kan ikke tenke hvis, hvis

69 ungdommer mistet livet på Utøya, og Andrine var trolig den siste personen som ble skutt av terrortiltalte Anders Behring Breivik.

— Hvis det i rapporten kommer fram at politiet kunne ha vært tidligere på Utøya - det har vært snakk om kanskje 16 minutter før - så er jo det bittert. Men samtidig kan jeg ikke tenke at hvis, hvis... For vi får ikke tilbake Andrine uansett, sier Marcussen.

Jeg vil gjerne vite om de kunne ha vært raskere der ute, men samtidig er det viktig for meg å ikke la bitterheten ta overhånd. Det gjør livet enda vanskeligere å leve. Det som er gjort får vi ikke gjort om igjen. Jeg kan bare håpe at de tar lærdom av det som skjedde, og at det blir satt i gang tiltak som gjør at politiets responstid ved andre katastrofer blir kortere, fortsetter hun.

Marcussen understreker at hun ikke ønsker å plassere ansvar hos enkeltpersoner eller kritisere enkeltpersoner.

- Mye som sviktet

— Jeg tenker at de som var på jobb har prøvd å gjøre en så god jobb som mulig, men det var jo mye som sviktet. Jeg håper det blir belyst og at det kommer fram noe om hva kunne man gjort i stedet, sier Marcussen.

Hun forteller om et år preget av mye venting.

— Alt fra obduksjonsrapporter til saksanalyser når det gjaldt Andrine, til å få vite mer spesifikt hva som har skjedd, har kommet veldig sent. Jeg må si at det er en veldig merbelastning å måtte gå og vente så lenge.

— Du blir satt på vent. Det er vanskelig å gå inn i en del av følelsene man kjenner på uten at man vet fakta, sier Marcussen.

Hun sitter i styret i den nasjonale støttegruppen for 22. juli og vil følge fremleggingen av kommisjonens rapport mandag. Støttegruppen får rapporten før den legges frem for offentligheten klokken 13.

- Flere av lederne som satt med ansvaret for redningsarbeidet har allerede gått fra stillingene sine. Forventer du at flere gjør det når rapporten kommer?

— Det har jeg ikke reflektert så mye over. Men jeg tenker at ledere kan også gjøre feil. Det viktige da er å innrømme de feilene og komme med en unnskyldning. Det er kanskje det viktigste. Jeg føler de unnskyldingene vi har fått hittil har vært diffuse.