Medforsvarer Vibeke Hein Bæra startet fredagen med å spørre Breivik om hans tanker rundt det å fortelle om 22. juli i rettssalen.

Torsdag snakket Breivik om hvordan han gikk frem for å planlegge angrepene. Mens Breivik forklarte med stødig og rolig stemme, gråt flere av dem som var i retts­salen, både pårørende og andre.

— Forstår du at det er et krevende budskap for mange i salen? spurte Bæra.

— Absolutt. Det handler om grusomme handlinger, barbariske handlinger. Jeg kan ikke engang begynne å begripe hvordan det oppleves for andre, sier Breivik.

- Barbarisk og blodig

Selv sier han at han har tatt følelsesmessig avstand fra saken, ellers ville han ikke klart å forklare seg i politiavhør eller gjennomføre rettssaken.

— Jeg har av-emosjonalisert meg selv. Jeg har også brukt et teknisk språk. Hvis jeg hadde prøvd å bruke et mer normalt språk, tror jeg ikke jeg hadde klart å fortelle om det i det hele tatt, sier han.

— Du forklarer deg veldig teknisk om vanskelige detaljer, hvorfor er det slik, spurte Bæra.

— Det er på mange måter en beskyttelsesmekanisme. Om man skal være i stand til å gjennomføre en så barbarisk og blodig aksjon, må man bearbeide psyken over mange år, svarte Breivik.

Han sammenligner sin egen situasjon med norske Afghanistan-soldater.

— De har sin dehumaniserings-strategi overfor Taliban. De ser på dem som mindreverdige huleboere, hvis ikke ville de ikke klart å drepe dem. Man må dehumanisere fienden. Det samme gjelder for meg. Jeg har drevet en dehumaniseringsstrategi mot legitime mål for å være i stand til å drepe dem.

- Var normal frem til 2006

Breivik sa at han begynte med dette i 2006, året han flyttet hjem til gutterommet i morens leilighet på Skøyen. Det neste året spilte han nærmest utelukkende dataspill.

— Jeg var rimelig normal frem til 2006. Folk som kjenner meg vil beskrive meg som en empatisk og omsorgsfull person. Fra 2006 har jeg konsekvent isolert meg selv, fordi jeg visste det var en forestående selvmordsaksjon. Men jeg har vært veldig sosial frem til 2006. Og da jeg tok et sabbatsår for å spille isolerte jeg meg totalt. Det var nødvendig.

— Hva gjorde vennene dine da? spurte Bæra.

— Jeg brøt med vennene mine, og det var et valg jeg gjorde selv. De forstod ikke hvorfor jeg isolerte meg, de trodde jeg var spilleavhengig. Jeg kunne ikke gi et godt svar på det. Jeg kunne ikke si at «det passer litt dårlig, for jeg skal gjennomføre en selvmordsaksjon». Jeg lot som jeg var spilleavhengig og brukte det som et cover.

syb85b41.jpg
SCANPIX