Se video øverst i saken

- Jeg var naiv. Det ser jeg veldig klart nå i ettertid. Selv om jeg syntes at det var spennende å reise til Telemark, tenkte jeg aldri over hvor farlig det faktisk kunne være, sier Gudveig Abrahamsen (92).

Den spreke 92-åringen sitter i leiligheten i Bergen og ser på gamle bilder. På ett av dem står hun tett sammen med krigshelten Einar Skinnarland. Han har lagt armen rundt henne og ser forelsket bort på den vakre ungjenten. Bildet er tatt under en sykkeltur i Telemark sommeren 1941.

Skinnarland spilte en avgjørende rolle i aksjonene på Vemork. Gjennom et omfattende kontaktnett sørget han for informasjon om fabrikken og holdt radiokontakt med England. I hele tre år lå Skinnarland i dekning på Hardangervidda.

Bare Gudveig Abrahamsens avdøde ektemann fikk vite om kjærlighetshistorien. Ellers har 92-åringen ikke snakket om det som skjedde under krigen til noen. Selv ikke biografen til Einar Skinnarland, Asgeir Ueland, kjenner til historien.

Nå har minnene kommet tilbake med NRK-serien «Kampen om tungtvannet».

- Jeg liker filmen veldig godt. Men han som spiller Einar (Rolf Kristian Larsen red.anm.) ligner ikke i det hele tatt. Einar var en flott og sjarmerende mann. Han var sporty og sterk, forteller Abrahamsen.

Møttes på hyttetur

De to ungdommene traff hverandre ved en tilfeldighet. Gudveigs søster, Kjellaug, ble kjæreste med studenten Olav Skogen fra Rjukan. Selv om han dro tilbake til hjembyen og fikk jobb på Norsk Hydro, holdt kjæresteparet kontakten.

I påsken året etter ble begge søstrene invitert på hyttetur i nærheten av Vemork, der også en av Olavs skolekamerater, Einar Skinnarland var til stede.

- Vi ble begeistret for hverandre. Det var en tiltrekning kan du si. Jeg ble jo veldig imponert over hvor flink han var til å stå på ski, forteller Gudveig Abrahamsen.

EVENTYRLYSTEN: Gudveig Abrahamsen var bare så vidt 19 år da hun møtte telemarkingen Einar Skinnarland for første gang. Det skjedde på en hyttetur i nærheten av Rjukan.
GAVE: Den utskårne kniven laget av reinsdyrsbein var en av gavene Skinnarland sendte kjæresten.
BERGENSJENTE: Etter krigen kjølnet følelsene mellom Gudveig Abrahamsen og Einar Skinnarland. FOTO: PRIVAT
GLEDE OG VEMOD: - Det er rart å tenkte på alle som er borte nå, sier Gudveig Abrahamsen.
EKSKLUSIV INVITASJON: Etter krigen ble Gudveig Abrahamsen invitert til festen der alle som var involvert i aksjonene rundt Rjukan var gjester. - Det var alle tiders, forteller hun.

Da sommeren kom ønsket alle fire å treffe hverandre igjen. De ble enige om å ta med seg sykler og møtes på Seljestad, mellom øst og vest. Det ble en strålende tur med fint og varmt vær.

Fikk bit av fallskjermen

I tiden som fulgte ble både Einar Skinnarland og Olav Skogen, som mange av skolekameratene sine, involvert i motstandsarbeid.

Einar Skinnarland reiste til England. 15. mars 1942 var han med i gruppen som kapret kystruteskipet DS «Galtesund» og seilte videre til Skottland.

Etter bare 11 dager med opplæring og tre fallskjermhopp, ble 23-åringen sendt tilbake til Telemark for å samle informasjon om tungtvannsfabrikken.

Skinnarland landet i mørket på Hardangervidda. Senere ga han kjæresten en bit av fallskjermen han hadde brukt i dette hoppet.

- Jeg tok vare på biten lenge, men nå finner jeg den ikke lenger, forteller Gudveig Abrahamsen.

Vinteren 1942 levde hun sitt vanlige liv i Bergen med jobb og venninner, helt uvitende om dramatikken som kjæresten opplevde. Av og til kom det brev og pakker fra Telemark. En gang sendte Einar en liten kniv, laget av bein fra et reinsdyr. En annen gang kom en diger reinsdyrstek i posten, noe som var en fantastisk gave under krigen.

Lang, tung vinter

På Rjukan søkte Einar Skinnarland dekning på Hardangervidda. 23-åringen var en usedvanlig dyktig skiløper og hadde en egen evne til å overleve under svært krevende forhold i fjellet.

Egenskapene hans og kontaktnettet var så viktige at han ikke skulle være med på sprengningen av selve tungtvanns fabrikken. Han måtte overleve og fortsette arbeidet, uansett hvordan det gikk med sabotørene.

Da kameratene i februar året etter gjennomførte sprengningen, ble Skinnarland værende igjen på Hardangervidda og fikk sendt beskjed til England om den vellykkede aksjonen.

I løpet av vinteren og våren 1943 gikk motstandsmannen over 200 mil på ski, ofte med tung bør og tyske soldater i hælene.

På sykkel til skjulestedet

Det var kanskje den lange vinteren og det umenneskelige slitet som gjorde at behovet for damebesøk etter hvert ble påtrengende. Kanskje drømte Einar om solvarme, late ettermiddager med Gudveig.

Da sommeren kom sendte han i alle fall invitasjon til Bergen. Han skulle ligge i skjul i Vest-Telemark, og mente det burde være mulig for Gudveig å komme seg dit med buss og sykkel.

I mellomtiden hadde ungjenten fått erfare litt av krigens gru. Søsterens kjæreste, Olav Skogen, var nemlig blitt arrestert av Gestapo julen 1942. Men om de livsfarlige oppdragene til sin egen kjæreste visste hun fremdeles lite.

- Jeg var klar over at han var involvert i motstandsarbeid og lå i dekning. Men det var i grunnen alt. For meg var hele situasjonen veldig spennende, forteller Gudveig Abrahamsen.

I dag synes hun det er rart at foreldrene ga henne lov til å dra på kjærestebesøk til den ettersøkte mannen alene, men det gjorde de. Sykkelen ble sendt i forveien, mens Gudveig selv dro etter med tog til Voss og Granvin, ferge over fjorden og buss videre opp til Haukeli.

- På Haukelifjell overnattet jeg sammen med flere andre turister. Jeg spilte piano og vi sang sammen. Det var utrolig hyggelig, sier hun.

Fra gård til gård

Dagen etter fortsatte turen nedover i Telemark. Einar hadde oppgitt navnet på to pensjonat, der hun skulle henvende seg. Over 70 år senere er det vanskelig å huske akkurat hva hun skulle si på de ulike stedene, men med hjelp av velvillige telemarkinger endte hun opp på en gård i bygden Høydalsmo.

- Der ble jeg værende i flere dager og vente. Jeg ble gode venner med datteren på gården. Til slutt kom en mann på sykkel og sa at han kunne ta meg med dit Einar var.

Gudveig tok på seg ryggsekken og satte seg på sin egen sykkel. Sammen med den ukjente mannen bar det innover i skogen på en smal vei.

- Til slutt kom vi frem til en liten, primitiv trehytte. Der gikk Einar og plukket blåbær. Han ble utrolig glad og overrasket da han fikk se meg. Jeg hadde jo ikke hatt mulighet til å melde fra om at jeg faktisk kom, forteller hun.

I dagboken sin den 20. august 1943 noterte Einar Skinnarland: «Gudv. kom. Stor stas!».

Daglig kontakt med England

Kjæresteparet ble værende i den svært enkle hytten en ukes tid. Til stede var også motstandsmannen Knut Haukelid. Bortsett fra at Einar to ganger for dagen kontaktet England via en radiosender, merket Gudveig ingenting til at de to mennene er ettersøkt.

Hun så ingen våpen. Ingen av mennene virket nervøse. Tungtvannsaksjonen ble ikke nevnt med et ord.

- Jeg hadde ikke forstand til å være redd heller. Men det er klart, i ettertid har jeg jo skjønt at det de holdt på med var meget farlig og at vi kunne blitt skutt om tyskerne hadde kommet.

Mat var det dårlig med, men det ødela ikke den gode stemningen. Gudveig plukket bær. De hadde en gryte full av nypoteter som ble stekt på spidd i den åpne gruen.

Etter hvert røpet Einar litt om det han har vært med på. Han fortalte om kapringen av «Galtesund» og at det er professor Tronstad som ledet operasjonen de er en del av fra England.

Den 25. august forlot Gudveig den vesle hytten, ifølge dag-boken til Skinnarland.

Forelsket og lykkelig suste hun nedover liene fra Haukelifjell.

- Jeg følte nok at jeg hadde opplevd noe som lå utenfor det vanlige livet mitt.

På storfest med «gutta»

Ikke før krigen var over traff de to hverandre igjen. Alle som var med på aksjonene rundt Rjukan ble invitert til en stor fest på hotellet Skinnarbu ved Møsvatn, som var eid av broren til Einar. Gudveig ble invitert. Hun traff de andre kameratene til Einar fra Rjukan; Gunnar Sønsteby, Claus Helberg og Jens-Anton Poulson.

- Det var en alle tiders fest med dans og musikk. Ingen av dem var verken brautende eller skrøt av det de hadde gjort. Snarere tvert imot. De var helt alminnelige gutter.

Krigen og avstanden hadde imidlertid gjort at følelsene mellom Einar og Gudveig kjølnet. Etter hvert traff 92-åringen også han som skulle bli hennes ektemann, Martin Abrahamsen, som nettopp var tilbake fra fangenskap i Tyskland.

Men Einar Skinnarland glemte ikke ungdomskjæresten fra Bergen. Da han og Gunnar Sønsteby en tid senere skulle dra vestover til USA, oppsøkte de Gudveig på jobben hennes.

- Jeg fikk helt sjokk da de kom gående inn døren. Men om kvelden ble det en veldig hyggelig avskjed.

Einar Skinnarland stiftet familie i Canada og ble boende der til han døde i 2002.

Gudveig Abrahamsen minnes tiden de hadde sammen med glede og vemod.

- Det er rart å tenke på alle som nå er borte, sier hun.

Kilder: Kraglund Ivar

Poulson Jens-Anton: Tungtvannssabotasjen

Skinnarland Einar, private dagboksnotater fra sommeren 1943

Trae Svein Vetle

Ueland Asgeir: Tungtvannsaksjonen

GODE MINNER: Gudveig Abrahamsen visste lite om hva ungdomskjæresten drev med under krigen. Først i tiden etterpå gikk det opp for henne hvor farlige oppdrag han var involvert i. Etter over 70 år har hun bestemt seg for å fortelle historien fra krigsdagene.