Torunn Husvik sitter foran en PC i og ser på rutetidene til MS «Thorbjørn». Neste båt fra Utøya til fastlandet går heldigvis snart. Etter den vage beskjeden om eksplosjonen i Oslo har hun følt en trang til å komme seg inn til Oslo og ta seg av dem hun har ansvaret for i St Hanshaugen bydel.

En knitrende lyd utenfor døren irriterer. En usmakelig spøk å tulle med kinaputter når noe sånt har skjedd, tenker hun, og forbereder en voksen, brysk tone mens hun åpner vinduet.

Der ute på plassen er det ingen tøysete barn som leker med kinaputter. I stedet to livløse kropper.

Er dette sant?

Storsalen i rommet vegg i vegg forvandles til en dirrende skrangleboks av hyl, skudd og tramping, og Torunn og de andre innser at det ikke er filmeffekter. De kaster seg på gulvet og hvisker.

— Hva gjør vi?

— Er dette sant?

De smetter ut døren og skal springe raskeste vei ned til sjøen. Torunn løper ikke, men vil heller lytte og prøve å få hodet på plass. Hvilken absurd øvelse er dette?

Resolutt bøyer hun seg og går bort for å sjekke puls på de to kroppene. Med fingrene drar hun øynene deres igjen. De må få slippe å se sommerens vakreste eventyr forvandlet til et blodbad.

— LIGG

På vei ned bakken er gresset blitt sleipt i det høljende regnværet. På det har hun sittet, år etter år, og hørt Stoltenbergs fleipende ord runge ut fra scenen. Nå ligger det nok et lik der.

Utøya er som hennes egen bukselomme, og hun vet nøyaktig hvor gresset er akkurat høyt nok til at hun kan krølle seg sammen og kanskje ikke bli sett. De typiske jordfargene hennes som mange har fleipet med tidligere, er nå en avgjørende fordel.

— Han er utkledd som politimann. LIGG, tikker det inn på iPhonen, fra en venn i byen.

Og så fort Torunn har fått presset overkroppen og hodet inn bak en trestamme, ligger hun helt urørlig. Et øre på stilk teller antall skudd. Mens hylene stilner, kommer lyden fra skuddene nærmere.

Nedover kjærlighetsstien, der fnisende par alltid har lurt seg unna for å kline, lunter noen sorte buksebein. De er på vei til Bolsjevika, men stopper opp og går frem og tilbake på stien to-tre meter unna henne.

— Nært. Nært. Nært! tekster hun med de minste bevegelsene hun får til, til vennene.

- Ikke meg

Bare raslingen fra stødige fotsteg i gresset trenger gjennom lyden av regn og gresshopper. Nå er det bare han og henne. Kan han ikke bare si noe, tenker hun.

Men han forsvinner, og et dirrende vakuum fyller regntunge, mørke Utøya.

— Politi!

Torunn skulle bare ligge stille, hadde hun fått beskjed om. En bitende kulde har tatt fra henne følelsen i flere kroppsdeler, og tankene mister taket inne i hodet. For en idiotisk måte å dø på nå, å bare svinne hen slik. Dører og vinduer knuses et stykke unna, og snart kommer lyden av et helikopter. En del av Delta-styrken avslører hennes gjemmested. De må ha fått instruksen fra bestekameraten på øya, som har fått SMS om nøyaktig hvor hun ligger.

— Politi!

— Hendene i været!

— Det var ikke meg! Svarer Torunn og strekker to slappe hender i været. Nede ved vannet står en speedbåt klar til å ta henne med tilbake til verden.

Beskjeden på radioen

I land på den andre siden må Torunn vite. Da hun får øye på en ferge med 40 stykker, tar hun straks lederrollen hun er mest komfortabel i.

— Jeg skal ha 40 tepper! Beordrer hun.

Vel fremme på Sundvolden blir den bitende kulden erstattet av varme strømmer ved synet av kjente ansikter. Blant vel 250 ansikter er noen helt bleke og rolige, mens andre er gått i oppløsning. Torunn strekker hals og samler venner, én etter én. Det er fortsatt tre ansikter hun ikke har sett. Men hun gråter ikke.

På vei hjem i bilens kompis den natten nærmer det seg pressekonferanse på radioen. Torunn vet godt at det er flere enn 10 døde. Men da stemmen i mikrofonen leser tallet 80, velter det opp inne i henne og noe må plutselig ut. Lent over autovernet på en landevei kaster hun opp og gråter seg tom.

Når navnene kommer

Utallige klemmer og kjærlighetserklæringer senere, sitter Torunn på en benk i Oslo domkirke. Hun savner de tre, men vil tenke på dem hun har. Det er søndag formiddag, og mange AUF-ere er der for å finne igjen noe fint i livet.

— Mange av oss kjente noen som er borte. Enda flere vet om noen. Jeg kjente flere, sier Jens Stoltenberg, med en stemme på bristepunktet.

Så velter det ut av ham, så altfor brått:

— En annen som er borte er Tore Eikeland.

Torunn mister kontrollen. Det vrenger seg inne i henne, kroppen rister og tårene strømmer på i et ustanselig tempo. Tore var en av dem hun ventet aller mest på informasjon om. Han var så viktig for så veldig, veldig mange. Så er han altså bekreftet borte.

Stoltenberg leste opp det første navnet. Politiet skal frigi de neste, og i troen på samhold og felles styrke skal AUF-ere høre dem sammen, i niende etasje i LO-bygget. Og klokken 17.15 tirsdag ettermiddag tror Torunn at hun er godt nok forberedt til å sitte sammen med dem.

Men beina vil ikke slutte å gå rundt i ring, og noe inne i henne er i ferd med å glippe. Hun gjemmer seg inne på et toalett og gyver løs på en vask som ikke fungerer. Barna der ute må ikke få se en voksen uten kontroll. Så løper hun ned trappene. Vel hjemme gyver hun løs på iPaden som ikke vil raskt nok inn på Internett. Hun må se navnene.

Det er fire stykker på listen. Bare én er fra Utøya.

Gråten skal ut

Torunn setter seg ned, og nå er hun blitt redd seg selv. Hun var alltid så behersket og systematisk. Nå balanserer hun mellom en tom og uvirkelig apati og et slikt fysisk sinne. Hun glemmer igjen vesken, roter til avtaler og makter ikke stå alene i store forsamlinger.

Sår, blåmerker, et haltende bein og en rygg som verker blir hun først oppmerksom på da venner sier fra.

— Du må få hjelp! Beordrer de henne.

— Det går helt fint, sier Torunn.

Men en morgen hun endelig har fått sovet lenge, står en krisepsykolog på døren. Han vil høre hvor hun har vondt, og han vil fortelle henne at hun må gråte.

Torunns hjerte er knust. Men for hver gang nye ansikter fra Utøya dukker opp, hopper det opp i en ekstatisk glede. På Youngstorget er klemmene blir stadig lengre, og gråten har fått lov å sitte løst.

Onsdag skal hun tilbake til domkirken for at hun og vennene skal få se mer av det fine i livet. Snart starter arbeidet med å sørge for at de som ble liggende på Utøya, aldri forsvinner. Deres innsats og arbeid skal føres videre med enda sterkere vilje, samhold og fryktløshet.

Det skal strømme ut i rettssalen når hun sitter mot ham, ansikt til ansikt, ser ham rett i øynene og sier:

— Du har tapt. Den forferdelige tragedien du har påført oss, vil bli husket, og våre falne kamerater vil bli husket, men du kommer til å bli glemt. Du har mislyktes i ditt angrep på verdier du vil skal forsvinne, for de verdiene står nå enda sterkere i oss.