ÅRHUS, DANMARK: De tok den beslutningen for sine venners skyld.

— Vennene vi har mistet var så gode mennesker. De var slett ikke uansvarlige, men fornuftige, unge gutter. Vi var sammen helt til det siste, sier Søren Thuesen.

Vi møter ham og Niels Højlund i Århus tre uker etter båtulykken der deres fire kamerater forsvant i mandalsskjærgården. De to forteller for første gang om dagen som har forandret livet deres for alltid.

— Det kan godt være at jeg reddet livet til Niels der ute i bølgene. Men han har også reddet mitt liv ved å overleve og være med meg i tiden etterpå, sier Thuesen.

De stiller opp for Fædrelandsvennen blant annet fordi de vil takke lokalbefolkning, politi og hjelpemannskap.

Glemmer ikke hjelperne

— All den hjelpen vi har fått i Norge har vært til utrolig stor støtte. Det har gjort det mye lettere å takle det som skjedde, sier Søren Thuesen.

— Vi kommer ikke til å glemme dem som har hjulpet oss. Bare måten alle stilte opp på da vi kom tilbake forrige fredag, har vært til utrolig stor hjelp, sier Niels Højlund.

Fin dag

Det var også på hytten til Niels Højlunds familie på Skjernøy at de seks kameratene var samlet i midten av august. I tillegg til Niels og Søren, var Nikolaj Munk Nielsen, Jakob Skovgaard Andersen, Henrik Hyrup Møller og Thomas Hermansen med.

— Vi hadde lenge snakket om at vi skulle ta denne turen til Skjernøy. Vi ville ha en skikkelig guttetur der vi skulle fiske, lese og fange krabber, forteller Højlund.

De seks guttene kjente hverandre fra det kristne miljøet i Århus. De hadde gledet seg til turen i flere måneder.

— Vi er jo kristne gutter, og vi hadde et godt fellesskap. Vi hadde gode stunder sammen der vi snakket om livet og verdier. Og vi hadde avtalt at en dag skulle vi ut på holmetur, sier Niels Højlund.

Selv har han feriert i området siden han var liten. Han har vært ute på sjøen hver eneste sommer og kjenner skjærgården utenfor Skjernøy. Da onsdagen kom, syntes de været var godt nok.

— Det var bare helt naturlig at vi skulle ut. Sola var fremme, og selv om det var vind, var den ikke spesielt hard, sier Niels Højlund.

- Ble ikke advart

De seks reiste ut med 25 liter på bensintanken. Målet for turen var Sildehola.

— Jeg vet at det har stått i noen aviser at vi ble advart mot å reise ut, men det stemmer ikke, sier Søren Thuesen.

Men ute på sjøen falt bensinslangen av. Det gikk greit å få den på første gangen, men da de nærmet seg Sildehola, falt den av igjen. Denne gangen falt den ned i bunnen av båten, og det kom saltvann inni slangen. Søren Thuesen prøvde forgjeves å få i gang motoren. Niels Højlund hadde tatt frem mobilen og var klar for å ringe etter hjelp.

Men mobiltelefonen var død, og før noen av de andre rakk å finne frem sine, brøt en bølge over båten.

— Det var den eneste bølgen vi så bryte den dagen. Denne slo inn over båten, og vi sto i båten til den sank, forteller Thuesen.

Lang kamp

De seks var bare 200 meter fra land da båten gikk under. Men strømmen var så sterk at det var umulig å nå land. Den ene av de seks fikk panikk, men Thuesen fikk samlet dem alle: – Men da vi var samlet, hadde båten drevet vekk. Vi hadde bare noen årer og en treplate.

Thuesen er utdannet livredder og vet hvordan han skal takle slike situasjoner. Han hjalp sine venner med å få av sko og bukser. Han så at bølgene slo i retning av skjærene Ytreodd, og de satte sin lit til at det kunne bli redningen.

— Vi svømte i fire timer. Vi ropte til hverandre for å holde oss samlet og for å holde motet oppe. Og vi ropte til Gud, forteller Niels Højlund.

Søren Thuesen har vært på sjøen før og visste han hadde overskudd til å hjelpe sine venner. Han sa de kunne holde seg fast til ham hvis de ble slitne.

— Jeg sa de kunne ta seg en pause ved å holde seg fast til skuldrene mine, og det gjorde flere av dem. Slik svømte vi de første fire timene.

I ettertid har Niels Højlund og Søren Thuesen spurt seg selv hvorfor de ikke fikk svar på sine bønner og at alle ble reddet. Redningen var nemlig svært nær da en seilbåt dukket opp. Men ingen rop om hjelp ble hørt. Seilbåten dro videre innover mot Mandal.

— Da det skjedde, hadde vi drevet forbi skjærene vi skulle prøve å svømme i land til. Det var vel da de andre guttene ga opp, sier Thuesen.

Men selv måtte han prøve til det siste å redde liv. Han hadde lært hvordan man foretar gjenoppliving ute på sjøen. Med bølgene rundt seg, prøvde han å redde sine venner.

Det er vanskelig ikke å bli sint på Gud når noe sånt skjer

Niels Højlund.

— Jeg prøvde å dykke etter dem, få dem opp til overflaten og puste liv i dem. På et tidspunkt gikk jeg ned etter Niels. Han klarte jeg å få liv i.

Men samtidig så han at Henrik Hyrup Møller gikk ned og at Jakob Skovgaard Andersen lukket øynene. De var bare fire igjen.

I land

Thuesen ba Thomas Hermansen og Nikolai Munk Nielsen om å prøve å svømme innover mot skjærene de hadde drevet bort fra. Selv ble han værende igjen i sjøen med Niels Højlund. Han holdt kameraten i nakken og svømte til Sandøy.

Thuesen og Højlund trodde de var alene i bølgene i over en time før de berget seg i land på Sandøy. En stund hadde de holdt øyekontakt med de to som svømte mot Ytreodd, men nå var det en halv time siden de så dem sist. På Sandøy fant de søppelposer fra en søppeldunk som de brukte for å holde varmen. Niels skalv og var nedkjølt. Ennå hadde de ikke tillatt seg selv å tenke over at de fire andre kan ha omkommet. Men i noen korte minutter tok de seg tid til å være sammen, gråte og gi hverandre et løfte:

— Vi bestemte oss for at vi ikke skulle bli psykisk syke av det som hadde skjedd. Da ville to ekstra liv ha gått tapt. Jeg er helt sikker på at våre venner vil at vi nå skal ha et godt liv og være til hjelp for deres pårørende, sier Søren Thuesen.

Til Skjernøy

Mens kvelden var i ferd med å sige innpå, gikk Søren Thuesen og Niels Højlund opp på et høydedrag på Sandøy der de kunne se Skjernøy. Thuesen bestemte seg for prøve å svømme helt inn til Skjernøy. Han svømte over til en holme, sprang over holmen og svømte så over til Hellersøy.

Her kunne han se lysene fra Skjernøy i mørket.

— Jeg kan se et lys inne på land som jeg bestemmer meg for å svømme mot. Men halvveis inne mot land slukkes lyset. Så jeg prøver å navigere etter silhuetter. Til slutt kommer jeg meg i land på Rossnes.

Her begynner Thuesen å lete etter hjelp. Etter å ha banket på tre hytter der det ikke var noen til stede, banker han på hos Esther Vågsvoll og hennes mann.

— Hun kommer til vinduet og blir nok litt bekymret når hun ser meg stå der. Men jeg sier at hun ikke skal være redd. Så forteller jeg at to av mine venner har druknet og at det er to vi ikke vet hvor er. Og at en av mine venner er igjen ute på en øy.

Thuesen forklarte at det var en øy med nyklippet gress og et toalett. Ekteparet kjente igjen øyen som Sandøy. Nå startet leteaksjonen, og Niels Højlund ble funnet. Da han kom i land på Skjernøy, satt kameraten i sykebilen og ventet på ham.

— Vi gråt da han kom inn i bilen. Inntil da hadde vi ikke hatt tid til å være lei oss, bortsett fra den korte tiden ute på Sandøy.

Vanskelig

Højlund og Thuesen vet at to av deres kamerater er døde. Etter hvert som dagene går, svinner også håpet om at de to andre skal bli funnet. De pårørende har holdt minnestunder, og tirsdag denne uken var de i sin siste minnestunden.

Mens Fædrelandsvennen er på besøk i Århus, får Søren Thuesen beskjed om at han som ble funnet utenfor Skjernøya denne uken, er en av kameratene som prøvde å svømme i land.

— Vi er blitt glade i våre kameraters familier. De er takknemlige for at vi har klart oss og at vi kjempet sammen med dem helt til det siste, sier Niels Højlund.

De møtte sine venners familie for første gang allerede fredag etter ulykken. De var samlet hos Niels Højlunds far, Henrik Højlund.

— Det har vært viktig å være sammen med dem, men det har vært det hardeste jeg noen gang har vært med på. Hardere enn svømmeturen. Den dagen jeg skulle møte familiene til mine venner, var den vanskeligste dagen i mitt liv, sier Søren Thuesen.

Sint på Gud

Søren Thuesen og Niels Højlund har vært den store nyheten i Danmark i tre uker. Når de nå lar seg intervjue, er de opptatt av å få frem at de ikke er uansvarlige mennesker.

— Vi ser selvsagt at vi skulle hatt med redningsvester. Men alt sånt blir etterpåklokskap, sier Niels Højlund.

Selv har han så vidt begynt på jobb igjen som pedagogisk medhjelper i en barnehage. Thuesen skal tilbake i jobben han har med å hjelpe autistiske barn. Han skal fortsette både i det frivillige brannvesenet i Århus og som livredder om sommeren.

— Det er på en måte på tide å løfte blikket og komme seg videre, selv om livet aldri blir det samme igjen, sier Søren Thuesen.

— Det er vanskelig ikke å bli sint på Gud når noe sånt skjer, for han hadde alle muligheter til å redde dem, sier Niels Højlund.

— Du kan vel si det sånn at han har et forklaringsproblem. Jeg ser frem til å få svaret, sier Søren Thuesen.

— Men jeg tror at de er tatt godt imot i paradis, sier Højlund.

De to snakker rolig, til tross for den sterke historien de har å fortelle. De har holdt løftet om å ikke la seg knekke og de ser frem til hverdagen.

— Vi er innstilt på at livet aldri blir det samme igjen. Det blir et nytt liv, men det kan bli godt det også, sier Søren Thuesen.

DRIVENDE: Båten til danskene ble funnet drivende i sjøen kort tid etter forliset. FOTO: RS 124 Hvaler, Redningsselskapet)
ULYKKESBÅTEN: Båten til Thuesen og kameratene ble funnet drivende ved Boknafjorden. FOTO: Pål Christensen