Jeg vokste opp i en familie som ikke brukte alkohol i det hele tatt. Derfor var det kanske litt rart at jeg skulle komme i en sånn situasjon. Jeg traff en mann i tenårene som jeg etterhvert giftet meg med. Han var alkoholiker og jeg syntes synd på han. I begynnelsen trodde jeg at festingen og drikkingen skulle slutte når vi etablerte oss, men slik gikk det ikke. Mannen min ville både være ungkar og ha familie. Mens han var ute og drakk, overlot han ansvar og regninger til meg. Flere ganger prøvde jeg å gjøre det slutt, men han ringte meg og gråt i telefonen. Jeg ville jo gjerne at sønnen vår skulle vokse opp med faren sin, så jeg tok ham tilbake.

Til slutt fikk jeg likevel nok. Det var St. Hans. Mannen min sa at han ville kjøre og hente søsteren sin slik at vi kunne grille på terrassen. Jeg gjorde i stand grillen, satt fram mat og ventet. Naboene rundt meg satt og koste seg, men jeg stod alene med den lille sønnen min på armen. Tiden gikk og ingen kom. Etter en stund gikk jeg inn og sjekket krukken i skapet der jeg hadde gjemt unna penger til mat slik at han ikke skulle drikke det opp. Krukken var tom. Da stoppet det helt opp. Jeg leverte sønnen min til naboene som visste hvilken situasjon jeg var i, og så dro jeg bort en stund. Jeg måtte bare vekk.

Senere har jeg hatt flere forhold til alkoholiserte menn. I en periode var jeg sammen med en psykopat som mishandlet meg. Det var derfor jeg havnet i Bergen. Jeg måtte rett og slett rømme for å komme unna volden.

Her møtte jeg en annen mann. Vi traff hverandre gjennom felles venner. I begynnelsen synes jeg han var fæl, fordi jeg så at han drakk for mye. Så var det noen som fortalte meg at faren hans hadde tatt sitt eget liv. Da syntes jeg med en gang veldig synd på han, og vi ble etterhvert et par. Men det ble selvfølgelig fryktelig vanskelig. Han løy og lurte og ødela en pc som jeg hadde fått låne på skolen der jeg tok et kurs.

Jeg brøt etterhvert helt sammen av alt presset. Jeg bare gråt og gråt. En gang måtte jeg gjemme meg i noen busker i Fjellsiden fordi jeg ikke klarte å stanse tårene. En venninne foreslo at jeg skulle oppsøke Al-Anon og prøve å få hjelp der. Det gjorde jeg, og etter ett år begynte det å gå bedre. Jeg klarte å sette grenser. Da fikk han jeg var sammen med mer respekt for meg også

Før så lurte jeg på om det stod skrevet et eller annet i pannen min som gjorde at jeg alltid traff på dem med rusproblemer. Nå vet jeg at det ikke er riktig. Jeg har har bare lært meg til et mønster fordi jeg har levd med alkoholikere så lenge. I Al-Anon har jeg fått hjelp til å endre dette, og jeg har skjønt at det er utrolig mange som er i samme situasjon som meg.