KOSAR HADDE SØKT over hundre jobber siden han kom fra Irak til sitt nye hjemland Norge i 2001. Han hadde vært villig til å ta hva som helst, bare han kom seg ut av ledigheten. Riktignok hadde han hatt en vaskejobb 15 timer i uken. Han ble oppringt når de trengte ham, og måtte ta tre busser for å komme til jobben. Det var ikke slik han ville ha det. Det var full jobb, en fast og trygg tilknytning han ville ha.

— De var så skeptiske, alle arbeidsgiverne, sier han.

Så en dag sendte konen Linda ham ut med en CV under armen.

— Skal ikke du være med, spurte Kosar.

— Nei, du må gå selv, sa hun.

Hun ba Kosar gå fra dør til dør på Laksevågneset og spørre bedriftene om de hadde en jobb til ham. Han banket på hos Norsk Stål A/S, Norges eldste stål- og metalldistributør. Den første dagen la han igjen papirene sine. Neste dag klokken åtte om morgenen sto han på døren igjen.

— Har du noe jobb til meg i dag? Spurte Kosar.

— Skal tenke på det, sa driftsleder Terje Svortevik.

SÅ KOM KOS AR neste morgen klokken åtte igjen:

— Har du noe i dag, da? Hør på meg, gi meg en sjanse, jeg kan jobbe gratis for dere, bare du gir meg en sjanse. Du kan sparke meg ut, hvis du ikke liker meg eller er fornøyd med meg.

Driftsleder Terje Svortevik ble nysgjerrige på mannen med stålviljen.

— Jeg tenkte at her er en som virkelig vil ha jobb, de fleste ville gitt opp etter første henvendelse. Så vi tok ham inn på prøve gjennom et vikarbyrå. Han er en flink mann og vi har bare gode erfaringer med ham, forteller Svortevik.

HOS NORSK STÅL er kravet praktiske evner. Det er også en fordel med kranførerbevis og trucksertifikat.

  • Det er sjelden vi lyser ut stillinger. Ofte er det via nettverk folk får jobb, påpeker Terje Svortevik.

Svortevik tror at generelt i arbeidslivet så går søknader fra personer med utenlandsk bakgrunn ofte rett i bosset.

— Sjansene stiger ved personlig oppmøte. Da er det mye lettere å få et inntrykk, påpeker Svortevik.

Kosar la ned en stor arbeidsinnsats. Jobbet så mye overtid han kunne. Etter et år fikk han fast jobb. Fra årsskiftet begynte også broren Kanar i fast stilling hos Norsk Stål. Det var gjennom Kosar han fikk innpass der. Det er ofte slik det skjer i Norge. Man får jobb gjennom nettverk, bekjentskaper, noen som kjenner noen. Ifølge NAV blir 60 prosent av alle ledige stillinger aldri utlyst. De uformelle strukturene og kanalene og kodene kan gjøre det vanskelig for innvandrere som har kort botid i Norge.

Kanar er klar over at det ville vært vanskeligere å få jobb, hvis det ikke hadde vært for at broren allerede jobbet hos Norsk Stål.

— Jeg jobber døgnet rundt. Vi er veldig fornøyde med arbeidsmiljøet. Lønnen er god. Kolleger og arbeidsgiver er snille. De stoler på oss, vi jobber hardt og har resultater. Derfor kan vi ta oss en røyk med god samvittighet, sier Kanar, fyrer opp, blåser ut, gliser og slår fast:

— Norge er verdens beste land å bo i.

KOSAR ER ENIG i at Norge er det beste landet han kunne kommet til. Men alle fordommene og mistroen han møter ute på byen blant folk, kunne han godt vært foruten. Ikke bare må han svare for Osama bin Laden hver gang han er ute («som om verdens mest ettersøkte terrorist skulle vært onkelen min»). En kveld han kom ut fra Ricks, var det en fyr som hakket ironisk på ham. Beskyldte ham for bare å ligge på sofaen. Dra seg til langt på dag. Utnytte systemet i Norge.

Kosar fikk nok:

«Hør her, jeg er ikke noe taper, du vet ikke hva jeg står for, hvor mye jeg jobber», sa jeg og dro opp en bankutskrift fra lommeboken. Den viste at jeg hadde 420.000 kroner på kontoen. Damen til han fyren sa at han burde skamme seg for det han sa til meg, forteller Kosar, og klarer ikke la være å le av det hele.

Nå har han flere planer. I tillegg til jobben ved Norsk Stål, ønsker han å starte eget firma. Stillasutleie.

— Tenk at for to og et halvt år siden hadde jeg ingenting, sier han.

Roar Christiansen