— FRONTENE VAR MYE SKARPERE på 70-tallet enn i dag, det var så tydelig hvem som var imot oss, hvem vi kriget mot. Det var på en måte greit å ha noen å samle seg mot. I dag er fordommene mer utydelige, sier Kirsti Malterud. Hun var 28 år og ganske nyutdannet lege da hun sto hun frem som lesbisk i 1977. Hun fant sent ut av det, men fant støtte og samhold i en sterk homobevegelse.

— Vi ga hverandre trygghet og stolthet og jeg var glad for å være lesbisk. Jeg tenkte på hvilken betydning det å stå frem ville ha for mitt yrkesliv, men opplevde aldri noe negativt, sier hun.

Det var likevel en utfordring å fortelle familien om sin seksuelle orientering.

— Først fortalte jeg vennene mine det, så søsteren min. Men foreldrene mine trengte en del tid før de kom til sans og samling. Senere ble de viktige støttespillere.

Kirsti opplevde ikke trakassering av betydning.

1
PRIVAT

— Likevel har det vært ubehagelig at så mange har ment så mye om mitt liv, og hvordan jeg helst burdeleve det. Kirken har gjort det til sin viktigste sak de siste tretti årene. Psykiaterne så på oss som syke. Vi pleide å spøke om det; «jeg kjenner meg litt lesbisk i dag, tror ikke jeg kan gå på jobben».

Kirsti var med på å etablere Oslo Helseråds rådgivningstjeneste for homofile i 1977.

— Problemene som gikk igjen hos folk den gang var lav selvfølelse og få muligheter for å snakke om det, sier Kirsti. Som forsker i dag er hun med på å gjennomføre en ny, stor levekårsundersøkelse om LHB-personer (lesbiske, homofile og bifile) i Norge.

- DEN VIKTIGSTE FORSKJELLEN fra 70-tallet og i dag er at fordommene er vesentlig redusert, men samtidig mer forkledd. For mange unge i dag er det kult å være homo, men så kan det være vanskelig likevel. Båsene er heller ikke så entydige lenger i dag som på 70-tallet. Før var du liksom homo forever i det du hadde krysset broen. En gang homo, alltid homo. Men for meg har det uansett vært bra på den andre bredden. Det er mer spillerom i dag, og det er bra.

- Hva ville du tenkt på 70-tallet om noen hadde sagt til deg at debatten i dag ville komme til å handle om rett til adopsjon, kunstig befruktning og kirkelig vigsel?

— Utopi, ville jeg sagt den gang! De sivilrettslige fremskrittene betyr mye, ikke bare i praksis, men også som symbolhandlinger og anerkjennelse fra storsamfunnet.

- Hva har vært det viktigste for homokampen de siste 40 årene?

— Økt anerkjennelse for mangfold. For meg personlig er det viktigste at jeg har kunnet være den jeg er og leve livet med den jeg har vært glad i. Jeg har hatt to langvarige forhold, først samboerskap, så partnerskap og deretter var jeg gift, sier Kirsti. Nå er hun skilt og singel.

Til tross for store fremskritt påpeker hun:

— Vi må ikke tro at alt er i orden på dette feltet. Så lenge mange føler at de må skjule sin seksuelle orientering, er det ennå et stykke igjen.