• Jeg har sviktet som far, sier Jens Breivik (76). Han tror nasjonaltragedien kunne ha vært unngått, om han hadde stilt opp for sin sønn,  Anders Behring Breivik.

Tirsdag 24. mai 2011 var Jens Breivik en anonym, 76 år gammel pensjonert diplomat på vei til en drøm.

Hans største bekymring var hvordan de skulle fraktet deres fire katter til Sør-Frankrike. Klokken 09.25 leverte de burene ved spesialbagasjen på Gardermoen.

Ved resepsjonen fikk Jens og hans kone beskjed om at kjæledyrene dessverre ikke kunne bli med. De tryglet så pent de kunne.

De hadde kjøpt hus i en idyllisk landsby i Sør-Frankrike. Flyttelassene var sendt ned.

En supervisor ble tilkalt. Han så på klokken. Og sa at nå kunne verken Jens, hans kone eller kattene reise.

SAMME TIRSDAG, tolv mil nord for Gardermoen, jobbet Jens Breiviks yngste sønn mot helt andre mål:

Herredømme over et Europa rensket for muslimer.

Og han hadde helt andre bekymringer. 32 år gamle Anders Behring Breivik befant seg i en låve på et øde gårdsbruk. Han var irritert. Gjødselkulene hadde ligget i diesel i 24 timer.

Men dieselen var ikke trukket inn. Ny strategi: Han helte gjødselkulene utover betonggulvet, og valset 50-kilosmanualen over dem.

Til hans overraskelse mislykkes han også nå. Kulene ble ikke ordentlig knust. Og de absorberte fuktigheten i rommet raskere enn ventet. I tillegg var arbeidet mer krevende enn han hadde trodd. Det ville sikkert ta to timer. På den tiden ville ammoniumnitratet igjen bli gjennomtrukket av fukt.

«Faen,»skrev han senere på dagen.

«Hvorfor kan aldri noe gå som planlagt????»

FREDAG 22. JULI om ettermiddagen gikk Jens rundt i hagen og støyet med kantklipperen sin. Hans kone hadde skjenket i kaffe på terrassen, da mobilen hennes ringte. En av hennes sønner fortalte om bomben i regjeringskvartalet.

Resten av kvelden ble de sittende i stuen, foran TV-skjermen og nistirre på BBC. De så det utbombede regjeringskvartalet, hvor han selv hadde jobbet. De første meldingene om skyting på Utøya. Ungdommer som svømte for livet. Stoltenbergs direktesendte tale. De siste, uhyggelige dødstallene.

-Jeg var lamslått. Jeg trodde ikke hva jeg så. Jeg kunne bare ikke fatte at noen kunne få seg til å drepe alle disse barna, sier Jens Breivik.

Egentlig sa han nei til et intervju. Men etter hvert kjente han behov for å komme med sin versjon, og inviterte oss ned.

JENS BREIVIKS NAVN er risset inn i historiebøkene. Navnet gir nesten 200 000 treff på Google. Internett renner over av hatske fordømmelser av en fars svik.

Jeg leste og leste. Men jeg kunne ikke tro det. Jeg kunne ikke tro at min sønn hadde noe med dette å gjøre

Han føler dypt med ofrene og de pårørende. Samtidig sliter han med å akseptere sin nye tildelte rolle i offentligheten.

-Jeg leste en blogg med tittelen «Jens Breivik har mye å svare for». Uten å kjenne meg skriver og mener folk hva som helst, sier han.

MORGENEN ETTER , 23. juli, gikk han rett på hjemmekontoret og slo på PC´en for å lese om tragedien i hjemlandet. Han husker ikke at han så noe bilde. Han husker bare at han stanset opp ved et navn.

-Jeg leste plutselig navnet Anders Behring Breivik.

«Hvorfor er hans navn nevnt her?» tenkte jeg.

— Jeg leste og leste. Men jeg kunne ikke tro det. Jeg kunne ikke tro at min sønn hadde noe med dette å gjøre. «Hvorfor skulle han ha gjort dette?» tenkte jeg.

Han kom ut i gangen, grå og krampaktig i ansiktet.

«Kom og se på Internett,» sa han til sin kone.

På skjermen var det bilder av en rundt 30 år gammel, lysblond mann med hakeskjegg. På ett bilde poserte han i halvprofil. På det andre i en slags ridderuniform. På det tredje siktet han med en maskinpistol.

«Er det… Er det Anders?» stotret Jens Breiviks kone.

— Paparazziene sto på parkert på grusveien der oppe og snikfotograferte. Journalistene hang nede ved porten. Vi var i praksis beleiret, forteller han.

DE USKARPE BILDENE gikk verden rundt, av Jens Breivik, geleidet av en uniformert og bevæpnet fransk politimann, kun sistnevnte sladdet. Det så ut som terroristens far var arrestert.

På et tidspunkt bestemte han seg for å forsvinne.

-Vi skulle si at jeg var reist til Spania.

I stedet gjemte han seg i husets jordkjeller.

-Jeg kan ikke ta livet mitt heller. Jeg må leve med skammen og følelsene. Jeg må ta vare på min kone, sier han.

Etter et par dager slapp han Expressen og TV2 inn på terrassen, til anonyme intervjuer. Håpet var at pressen ville miste interessen. Han sa han følte dypt med ofrene og deres pårørende. Han syntes det hadde vært bedre om sønnen hadde tatt sitt eget liv. Han understreket også at de hadde hatt lite kontakt i oppveksten, og ingen kontakt de siste 15 årene.

«Jeg håper folk skjønner at jeg ikke har noe med dette å gjøre», sa han.

Da han slo på PC´en, fant han flere og flere skråsikre innlegg om hans rolle i terroristsønnens liv, som denne bloggen i anerkjente The Telegraph:

«Anders var bare ett år da foreldrene separerte seg, og faren begynte å behandle ham som en slags fotball. Slike traumatiske hendelser kan ha livsvarig effekt på et barns sinn,» skriver bloggeren, og legger til:

«Kanskje han ikke hadde en far som lærte ham forskjellen mellom rett og galt? Det jeg ønsker å vite, er hvorfor faren ikke føler noen anger for å ha sviktet sinn sønn?»

Eller for å vri på spørsmålet: Hva har Jens Breviks liv med 22. juli å gjøre?

HAN VOKSTE OPP hos sine foreldre i Vesterålen i Nordland. Jobbet på fars fiskebruk om sommeren, og hadde en visitt innom Sosialistisk ungdom.

På slutten av 60-tallet ble han gift med kvinnen han skulle få tre barn med, og fikk post ved ambassaden i London. I 1970 ble han ambassadesekretær i Teheran, noe som markerte starten på et langt, men omflakkende liv som diplomat.

På midten av 70-tallet, etter å ha blitt byråsjef i Utenriksdepartementet, begynte han å treffe en ung kvinne som bodde i samme bygård på Oslos vestkant. Etter hvert giftet de seg. I februar 1979 fødte hun deres sønn Anders.

De skal ha gått fra hverandre før Jens Breivik om høsten ble overført til London. På ambassaden møtte han kvinnen som skulle bli hans tredje kone. I 1983 flyttet paret til Paris, da Jens ble ministerråd for den norske OECD-delegasjonen.

LILLE ANDERS kom jevnlig på besøk.

«Jeg hadde et godt forhold til hans daværende kone,» skriver sønnen i sitt manifest.

Det var i 1983, da Anders var fire, at Jens mottok en bekymringsmelding. Moren hadde bedt myndighetene om hjelp fordi Anders var «krevende».

Et forsøk på å la ham bo i et avlastingshjem i helgene, hadde strandet. Nå hadde de vært til observasjon i én måned ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri.

Konklusjon: Anders var et «kontaktavvergende, litt engstelig, passivt barn med et manisk preget forsvar med rastløs aktivitet og et påtatt avvergende smil.»

— Jeg mottok en rapport fra en psykolog, som mente det ville være skadelig for Anders å bo med moren og miljøet rundt henne. Derfor gikk jeg til sak for å få foreldreretten. Jeg ville det beste for Anders, sier Jens.

— Jeg innså etter hvert at det var umulig, og frafalt saken.

I 1990 ble Jens overført fra Paris til Utenriksdepartementet i Oslo, og arbeidet som ministerråd med eksport- og turismefremmende tiltak.

Det var på en tilstelning på Vestbanen han møtte en 15 år yngre kvinne, en tidligere malerelev av Jacob Weidemann, som stilte ut akvareller. Hun skulle bli hans fjerde kone - og store kjærlighet.

— Etter 1990 hadde jeg også god kontakt med Anders. Han var hjemme hos oss ofte, på middag og overnattinger.

Jens og hans nye kjæreste bodde i en leilighet på Frogner, en spasertur fra Anders, som bodde hos moren på Skøyen.

I 1994 konfirmerte Anders seg. Men faren var ikke invitert.

Omtrent på denne tiden blir han varslet om at Anders er arrestert tre ganger for tagging og skadeverk. Barnevernet blir koblet inn. Men de ser ingen grunn til oppfølging.

«Han var ikke spesielt fornøyd med min grafitti-fase fra 13-16», skriver Anders Behring Breivik, som en forklaring på hvorfor far og sønn mistet kontakten.

JENS MENER GRUNNEN er en annen.

Da Anders var 16 mottok han et brev fra myndighetene, som påla ham å betale barnetrygd to år lenger enn etter planen.

Årsaken var at han ikke hadde noen kontakt med sin sønn. Det hadde Anders bekreftet, ifølge brevet.

— Jeg ble veldig skuffet. For frem til da hadde vi jo hatt jevnlig kontakt.

— Han var ikke så lett å snakke med. Jeg hadde et bestemt inntrykk av at han ikke var interessert i meg.

MOBILTELEFONEN RINGER. Det er et ukjent nummer. Jens Breivik tar den. Og så hører han stemmen til Anders, sin 25 år gamle sønn.

Året er 2005 eller 2006. Far og sønn har ikke snakket med hverandre på ti år. De befinner seg trolig bare åtte mil fra hverandre.

Jeg tenker jo at hvis jeg hadde tatt kontakt med ham, så hadde dette kanskje aldri skjedd. Kanskje han virkelig ønsket å ha et forhold til meg? Og så skjønte jeg det ikke?

Anders i Oslo, hvor han bor alene. Jens på Skarnes i Sør-Odal, hvor han bor sammen med sin kone. Jens husker at sønnen kun forteller hvor vellykket han er blitt. Han driver med IT og har flere ansatte, sier han. Businessen går glimrende.

Etter fem-ti minutter er samtalen over.

At sønnen var suksessfull, stemmer ikke, ifølge sakkyndigrapporten.

Den forteller snarere om svindel og konkurser, og om en ung mann som hadde fått sine første symptomer på lidelsen paranoid schizofreni.

- Hvordan reagerte du da han ringte?

— Jeg var overrasket. Hvorfor ringe etter ti år, bare for å fortelle hvor vellykket han er? Jeg var også skuffet over at han ikke stilte et eneste spørsmål om hvordan vi hadde det.

Anders Behring Breivik har en drøm.

I HANS NYE EUROPA vil han gjeninnføre fortidas patrialkalske strukturer i samfunnet. Nøkkelen til hans idealsamfunn er å sikre gjenfødelsen av kjernefamilien, anført av en selvsikker patriark.

Slik skriver han i sitt manifest, som Jens Breivik ikke hadde lest da vi traff ham. Og i sønnens nye Europa presenteres én ny lov viktigere enn alle andre:

Nemlig at det alltid skal være faren som får foreldreretten til et barn, når mor og far går fra hverandre.

«Fedre skal alltid favoriseres (…) når retten til et barn avgjøres i rettsapparatet», skriver Jens Breiviks sønn.

FEDRE SKAL OGSÅ tillates å staffe sine barn fysisk.

Dessuten er det «essensielt» at barn har mye kontakt med sine besteforeldre. Det vil bl.a. «redusere antall selvmord som resultat av ensomhet signifikant».

Det viktigste i terroristens nye Europa er altså å sikre barn en oppvekst diametralt motsatt av hans egen.

For å få oppmerksomhet om disse tankene, sprenger han ikke bare statsministerbygningen i stykker, men også Nærings- og handelsdepartementet, der faren jobbet de siste årene før han pensjonerte seg.

— Jeg må si jeg føler meg truffet, sier Jens, og skuler ned på terrasseflisene. Det er første gang han hører utdrag fra manifestet.

— Jeg tenker jo at hvis jeg hadde tatt kontakt med ham, så hadde dette kanskje aldri skjedd. Kanskje han virkelig ønsket å ha et forhold til meg? Og så skjønte jeg det ikke? Jeg føler manifestet viser at ønsket en relasjon til meg.

Utover kvelden, etter noen timers samtale, angrer han sine første uttalelser til media.

-Jeg sa til journalistene at jeg aldri vil se ham igjen. At jeg hatet ham. Jeg har tenkt mer på det. Kanskje det i stedet er rett å treffe ham? Da kunne jeg ha sagt at jeg var lei meg for at jeg aldri tok kontakt. At jeg var lei meg for at vi ikke fikk noe normalt far-sønn forhold. Jeg kunne sagt at hvis vi hadde hatt et normalt forhold, ville alt dette kanskje ikke ha skjedd. At det dels var mitt ansvar at han gjorde det han gjorde.

- Kan du tilgi din sønn?

— Nei. Det er umulig. Han er den verste terroristen siden andre verdenskrig. Han drepte 77 uskyldige, de fleste barn, og viser ingen anger. Likevel ønsker jeg å se ham i øynene.