Mørke bukser, en grønn ullgenser og et halskjede i gull står pent til den snart 80 år erfarne kvinnen som reiser seg og tar vennlig imot oss. Et menneske man vil ha stor glede av å prate med, har sønnen Anders Egge gitt BT et varmt forhåndsvarsel om.

— Jeg har det utmerket. Det er veldig snille og hyggelige mennesker her. Vi føler oss som hjemme. Her er ikke overfylt - og ikke underfullt, humrer fru Egge, fornøyd med folkemengden rundt henne. Passe sosialt.

— Og de kan alt mulig, fortsetter hun og nikker mot avdelingssykepleier Kjersti Mossige Øverland. - Det eneste de ikke kan er å lage godt vær, sukker hun bebreidende, og skotter ut på tåken som ligger som en godt nedtrukket og gjennomvåt ullhue over en hustrig by.

Inger Egge er født i Bergen, og oppvokst på Bellevue og i familiens sommerhus på Moberg i Os. - Der reiser vi om søndagene og i feriene, og bader og står i, forteller hun begeistret.

I en stue på Røde Kors sykehjem deler hun litt av seg selv med BT. Det er greit at vi skriver litt om henne. Som ung pike likte hun selv å skrive, og laget blant annet små eventyr.

Gøy å skrive

  • Det var fryktelig gøy å skrive. Og jeg var så modig at jeg gikk og forlangte å få det i avisen.

— I Bergens Tidende? ý Ja, og fabelaktig nok tok de imot det, smiler hun.

Senere oversatte hun kriminalromaner.

— Det var i grunnen vanskelig, men veldig interessant. Når du leser går det jo greit å forstå. Men å oversette det skriftlig ... Man kan ikke gå lettvint frem med det, understreker Inger Egge. Som ekte bokelsker har hun respekt for forfatterhåndverket.

— Du jobbet som bibliotekar også?

— Jeg var bare reservebibliotekar. Jeg var ikke ferdig utdannet... Nei da, jeg var bare med på kjøtt og flesk.

— Du har nå alltid vært glad i å lese, skyter avdelingssykepleier Kjersti inn.

— Vet du, det går ikke en dag uten! Det kan være på trikken eller jeg venter i en kø ý da må jeg ha en bok.

— Leser du en bok nå?

— Nei, nå har jeg tatt meg ferie. Nå tar jeg litt røverromaner, smiler Inger Egge.

— Hva slags bøker liker du best?

— Krim ... er det ikke krim det heter, spør bokormen, som lik journalisten har Agatha Christie som favoritt.

— Jeg tror jeg har lest alt av henne, sier hun begeistret!

— Jeg går ustanselig på biblioteket! Hvis jeg føler meg litt ensom hjemme, da er det jeg går ned på biblioteket. Det hjelper mot alt.

«Ikke morsomt»

  • Du strikker også, nikker vi mot et pent halvferdig strikkearbeid på rundpinne på bordet.

— Jeg strikker kolossalt mye!

— Hva strikker du nå? ý Nå strikker jeg for en annen ý Jeg vet ikke hva det er.

— Jeg tror det er en hatt, supplerer Kjersti.

— Jeg glemmer så veldig, sukker fru Egge.

— Hvordan er det å glemme så mye?

— Det er alltid fryktelig. Du står der og føler deg hjelpeløs ý Jeg er fæl til å glemme. Er det lettere ting, håper jeg at jeg husker det. Er det ordentlig alvorlige ting, er det farligere. Jeg skriver ned en del ting, men så hender det jo da selvfølgelig at jeg glemmer det. Hva slags avis kommer dere fra?

— Bergens Tidende.

— Åh, da jeg var veldig ung, syntes jeg at jeg var rasende flink, smiler fru Egge og forteller at hun en dag tok kontakt med BT for å få noe inn.

— Dagen etter kom det i avisen «Vår lille venninde Inger Borch, synes at ...». Man kan få sagt meget fornuftige ting når man er barn, poengterer hun. ý Det er utrolig hvor modig man er når man er liten!

Inger Egge har selv fått to sønner og en datter.

— Jeg kan ikke si hvor mange barnebarn jeg har. ... Men jeg må jo ha barnebarn. ... Jeg glemmer så kolossalt. Akkurat nå er det ikke noe morsomt.

Humøret viktig

— Hva synes du er viktigst at vi skriver når vi skal fortelle om deg og hvordan du har det?

— Å lese er det beste jeg vet. Biblioteket har vært min store hobby. ý Jeg prøver å skrive selv også.

— Det har jo vært drømmen din, supplerer Kjersti. ý Da jeg var yngre trodde jeg at jeg selv var bedre ... Jeg var ...

ý ... modig, legger Kjersti inn.

— Modig, ja.

— Jeg kan hjelpe deg litt med ord, nikker Kjersti.

— Vet dere hva jeg hørte noen sa til hverandre her hin dagen, humrer fru Egge: «Sklir'a her, ha det jævlig, bjeller i morgen».

— ???

— Det betyr «Jeg går av her, ha det, jeg ringer i morgen», fniser hun.

— Humøret er viktig, humrer Kjersti med, før vi toger i samlet flokk til fru Egges værelse.

— Det er jo ikke mitt rom. Vi er jo på hotellet.

Men her er det jeg bor for tiden.

Den elegante kvinnen setter seg i godstolen omgitt av bilder av kjære familiemedlemmer, mens fotografen knipser.

— Nå må dere ikke skrive noe stygt, smiler fru Egge når vi takker for oss.

Rå kulde møter oss når vi forlater bygningen, og vi drar tilbake til avishuset for å skrive om et lovforslag.

FØLER SEG HJELPELØS: – Det er alltid fryktelig. Du står der og føler deg hjelpeløs, sier fru Inger Egge.<p/>FOTO: GIDSKE STARK