— Jeg er glad så lenge jeg kan bo her. Og helst dø her. Men vi får nå se, sier 102-åringen.

Artikkelen fortsetter under videospilleren...

Da mannen Bjarne døde for snart nitten år siden, flyttet datteren Ellen hjem igjen fra Oslo. Siden har mor og datter delt huset mellom seg.

— Je holder meg her nede, men har soverom i annen etasje. Kjøkkenet deler vi. Min datter har stue og soverom oppe. Gudskjelov for henne, hun er verdens elskeligste menneske! Jeg hadde neppe kunnet bo her uten Ellen. Vi har det ubegripelig hyggelig. Min datter sier det hver dag; «Har vi det ikke godt mor!» Hun er veldig praktisk, tar seg av vedlikehold og handler inn, jeg lager mat. Tenk at jeg har et barn på 64 år, det er helt tussete!

Gammeldags - Hvordan vil du beskrive stilen her hjemme?

— Gammeldags. Jeg er så inderlig vel tilfreds med det jeg har. Noen av møblene tror jeg kom fra Belgien, min mann hadde dem da jeg traff ham. Sofaen var det en pasient på Os som laget, jeg mener det var etter krigen. Møblene er solide og vel verdt å reparere på, slår Olaug Horntvedt fast.

Da hun fylte 102 år onsdag denne uken, inviterte som vanlig hennes 85 år gamle niese tanten og kusinen til bursdagsfeiring. Alle venninnene til Olaug er borte nå og de blir stadig færre i familien også.

— Både min mann og jeg var veldig flinke vertsfolk, vi hadde selskaper der alle trivdes. Tre retters middag og gjerne et glass sherry eller en flaske musserende før maten. Kaffe, likør og konjakk etterpå og drinker. Den gangen gikk det i whisky, nå er det ingen som drikker det lenger. Selv kan jeg ikke fordra brennevin, men jeg elsker vin. På grunn av gikten skal jeg helst ikke drikke vin, men hvis vi har en gjest, kan jeg ta et glass, utdyper Olaug.

Les mer om Olaug Horntvedt i Hus og Hjem-bilaget til Bergens Tidende fredag 25. september.

EIRIK BREKKE
EIRIK BREKKE