• Det er absurd å snakke om fattigdomsproblemer i Norge. Det er urettferdig mot de virkelig fattige i den tredje verden, mener professor Else Øyen.

— Jeg klarer ikke å forholde meg følelsesmessig eller intellektuelt til den såkalte fattigdommen i Norge, sier hun til BT.

Else Øyen er professor i sosialpolitikk, men har de siste årene ledet Senter for Internasjonal Fattigdomsforskning ved Universitetet i Bergen. Dessuten er hun vitenskapelig leder for CROP-programmet, som driver sammenliknende fattigdomsforskning i en rekke land. Med bakgrunn i de sammenliknende studiene, mener professor Else Øyen det er helt feil å snakke om fattigdom i Norge.

— Selvsagt er det urimelig at mange alenemødre i Norge har en økonomi som ikke gir dem muligheten til å utfolde seg som mange andre grupper i samfunnet. Og selvsagt er det trist når barn ikke tør gå i geburtsdagsselskaper fordi foreldrene ikke har råd til å kjøpe fine nok presanger. Det er trist, men kall det for all del ikke fattigdom, sier professor Else Øyen.

To verdener

Hun mener det trengs andre ord og begreper for å beskrive situasjonen for dem som befinner seg nederst på levekårs-statistikken i Norge.

— Her i landet har vi et helsesystem, et sosialsystem og et skolesystem som ligger i bunn og gir rettigheter til alle. Alt dette mangler i mange land i sør. Det er to vidt forskjellige verdener som ikke må blandes sammen, sier Øyen.

Den danskfødte professoren leder CROP-programmet som har nesten 1800 fattigdomsforskere fra 120 land i sitt nettverk, deriblant Nobelpris-vinner Amartya Sen fra India.

— I motsetning til tradisjonell fattigdomsforskning som er konsentrert om studier av antallet fattige, hva de spiser og hvordan de lever, mener vi det er langt viktigere å undersøke hvordan fattigdom produseres og kan bekjempes. Et stikkord er statens rolle, sier Øyen.

Norge var også fattig

— Norge var et av Europas fattigste land, men det fantes en visjon for utryddelse av fattigdommen, selv om det lenge manglet ressurser for å klare dette. Sentralt sto ideen om de universelle ytelser og samme rettigheter for alle. Denne ideologien er fortsatt det sterkeste limet i den norske velferdsstaten, sier Else Øyen.

Hun mener det er overraskende at regjeringen og utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson i sin handlingsplan for global fattigdomsbekjempelse ikke gjør bruk av de erfaringene Norge har gjort gjennom oppbyggingen av vår egen velferdsstat.

Øyen er kritisk til argumentet om at forholdene i fattige land i sør er så forskjellig fra den norske virkeligheten for et halvt århundre siden. Hun mener også regjeringens handlingsplan ligger tett opp til Verdensbankens og OECDs ordbruk og løsninger. Her snakkes det om økonomisk vekst og den såkalt overrislingseffekten, at veksten over tid også vil komme de fattige til gode.

— Det virker som om statsråd Frafjord Johnson gradvis lener seg mot Verdensbankens ideologi og vekststrategi, sier hun.

Gaper over for mye

-Er norsk bistand et effektivt redskap for bekjempelse av fattigdom?

— Den gaper over altfor mye. Man vil alt. Men det er selvfølgelig ikke mulig for et lite land som Norge å hjelpe alle verdens fattige. Det finnes et par milliarder mennesker der ute som lever under elendige forhold. Vi må prioritere noen få områder. Her kan norske myndigheter lære av Gro Harlem Brundtland, som har fått Verdens helseorganisasjon til å konsentrere innsatsen om utvalgte problemer som aids og helsefarene ved tobakksrøyking, mener professor Else Øyen.

I disse dager er Universitetet i Bergen vertskap for en internasjonalt møte der topper fra FN-organisasjonen UNESCO deltar. Formålet med forskermøtet er å komme med anbefalinger om menneskerettighetenes plass i bekjempelse av fattigdom.

— Menneskerettighetserklæringen som alle land har undertegnet, er ofte et glemt kapittel når det snakkes om bekjempelse av fattigdom. Det er krenkelse av menneskerettighetene når gruvearbeidere i Ghana behandles som dyr. Det ville blitt slutt på fattigdommen i verden hvis myndigheter og nasjonale og multinasjonale selskaper oppfylte menneskerettighetene. For disse rettighetene handler om noe langt mer enn ytrings- og religionsfrihet. Et verdig liv der man ikke risikerer å dø av forurenset drikkevann, er også en grunnleggende menneskerett, sier professor Else Øyen.

Refser Statoil

Hun er ikke imponert over store norske selskaper, som Statoil, som utad flagger samfunnsansvar og etikk i sine utenlandsoperasjoner.

— Statoil har et enormt overskudd og er tungt inne i et land som Nigeria. Derfor synes jeg det er helt utrolig at selskapet nektet å støtte et prosjekt der landets vitenskapsakademi sammen med CROP ønsket å sette menneskerettighetene i landet på dagsordenen. Det var snakk om 20.000 dollar i støtte, men vi fikk avslag, sier professor Else Øyen.

<b>INGEN FATTIGE:</b> - Jeg klarer ikke å forholde meg følelsesmessig eller intellektuelt til den såkalte fattigdommen i Norge, sier professor og fattigdomsforsker Else Øyen.
FOTO: HELGE SKODVIN