Jessica Kiil er ikke redd for å si ifra, enten det gjelder feil ord eller nordmenns klesvaner.

— Svart er så kjedelig, på med fargene, sier 39-åringen i sin lilla dress til aftenposten.no

— Det er jo tross alt snart påske, sier hun og blottlegger to rader med hvite tenner akkompagnert av en trillende latter.

Ofte redd

Det er mye latter med Jessica Kiil, men det er også mye kamp. Enten det er som pappajente i kjønnsdelte Kongo eller som alenemor til tre sønner i Norge.

— Ofte blir jeg sliten av meg selv, hvorfor må jeg alltid stå i stormen? Men jeg skjønner at det er slik jeg er skrudd sammen. Jeg er ofte redd, men tror at jeg er en av dem som bare ikke klarer å være stille. Jeg må prøve å få til forandringer.

Det er særlig en hendelse som gjorde at Kiil ble redd, mer redd enn hun var før. I 2011, samme kveld som tre kvinner fra Afrika og Midtøsten ble tildelt fredsprisen, var norsk-kongolesiske Kiil på vei hjem etter at hun hadde feiret sin forestående bursdag med venner. Hun ble slått ned med klar beskjed om å dra tilbake fra der hun kom fra. Jessica Kiil sto frem med sin historie både i Aftenposten og på NRK Dagsrevyen, og ble dermed et ansikt på den ofte skjulte hatkriminaliteten i Norge.

— Jeg liker som sagt ikke ordet likestilling, men det som skjedde med meg viser at vi ikke har likeverd i Norge. Vi må fortsette å kjempe, sier hun i dag, to år etter overfallet.

Blir syk av trygd

Jessica Kiil er utdannet hud- og kroppsterapeut samtidig som hun er artist og jobber med sitt fjerde album. Etter overfallet for to år siden trengte hun en forandring og begynte å studere sosialarbeider.

— Det holder ikke lenger for meg å fikse folks utside, jeg vil jobbe med sinnene deres, sier hun mens hun veiver med hendene, kaster enkelte franske gloser ut gjennom den rungende latteren.

Selv har hun opplevd å være arbeidsledig og motta trygd. Dit vil hun aldri igjen. Hennes likestillingskamp består derfor i å få flere innvandrerkvinner ut i jobb.

— Kvinner blir sykere av å sitte hjemme med sykemelding eller kontantstøtte. Det å ha noe å stå opp til, noe å være stolt over gjør godt for selvtilliten. Å få «gratis penger» av staten er ikke noe liv. Vi må få superkvinnen ut i arbeid, sier hun.

Hva er så løsningen for å få flere innvandrerkvinne ut i jobb?

— De har et ansvar selv for å gå ut og se hvilke muligheter som finnes. Se på meg, jeg ante ikke at jeg hadde rett på å ta en utdannelse. Så undersøkte jeg det, og fant ut at det har jeg jo. I tillegg er det også viktig at vi som samfunn informerer om de mulighetene som finnes.

Ikke til salgs

Kiil har tidligere skrevet flere innlegg i Aftenposten der hun skriver om innvandringspolitikk, om det useriøse lånemarkedet og starthjelp for gründere. I 2010 skapte hun debatt med innlegget Rasismens nye ansikt : «Jeg kler meg som vanlig, uten salgsskilt. Men hudfargen min betyr alt i det samfunnet vi lever i.»

— Som kvinne med innvandrerbakgrunn, og særlig fordi jeg er fra Afrika, blir jeg forsøkt kjøpt av menn i Norge. Hva er det de tror? Det står ikke en pris i pannen min, sukker Kiil, som også har skrevet om hverdagsrasismen i likestilte Norge.

«En dag kom en fyr gående inn i parfymeriet der jeg jobber. Han ropte høyt til meg. Jeg ba ham om å stille seg i kø som alle andre. ‘Nei’, sa han. ‘Jeg bare lurte på om du har jobbet på bananplantasjer før du kom til Norge?’ For å avspore ham svarte jeg at vi ikke selger bananer, men parfymer og rynkekremer. Han ga seg ikke: ‘Du ligner på dem fra slaveritiden’. Folkene i køen ble flaue, jeg skalv og hadde lyst til å gråte, kollegaen min fikk sjokk og jeg tenkte at jeg måtte beholde smilet for å vinne denne kampen. Best støtte fikk jeg fra min eldste sønn: ‘Mamma, du sa til meg at man må tilgi for å vinne, gjør det samme og husk at mennesker er like mye verdt med forskjellig oppdragelse.’ Jeg ble hel igjen.»

En vei å gå

- Du har blitt forsøkt kjøpt, utsatt for hverdagsrasisme og slått ned på gaten. Hva tenker du egentlig om likestilling i Norge i dag?

— Jeg mener helt bestemt at det er mye god likestillingspolitikk i Norge. Det er mye bra som skjer. Men for innvandrerkvinner har vi et stykke igjen. Det handler om å gi dem troen på en bedre fremtid. For eksempel, vi må forhindre at afrikanske foreldre tar barna ut av skolen, fordi de ikke tror at den lille jenta vil få annet arbeid enn i kassen på Rimi eller som vaskehjelp. Vi må gi dem håp, sier hun.

8. mars nærmer seg, og Jessica har fått flere henvendelser om å delta og å opptre på forskjellige arrangementer. Men det var en henvendelse hun ikke kunne si nei til.

— Jeg skal synge og danse for kongolesiske kvinner. Det betyr mye for meg å få kunne snakke direkte til andre som kanskje har vært i samme situasjon som meg. For selv om jeg er norsk, hjertet mitt er her, vil røttene mine alltid være i Kongo.

LIKESTILLING: Det ordet finnes ikke i mitt vokabular, sier Jessica Kiil (39)
STIG B. HANSEN