AUF-medlem Eivind Rindal (23) fra Trondheim satt i en campinghytte og hørte på nyhetene da han så folk som løp utenfor og hørte skrik.

— Jeg fortet meg ut og forsto at noe var galt. Jeg hørte flere skudd. Jeg kom meg i dekning i skogen og løp langs kanten av øyen i motsatt retning av skuddene, forteller han.

Rindal og et titalls andre ungdommer kom seg opp i en båt på sørsiden øyen, samtidig som han ringte politiet. De begynte å ro i motsatt retning av Utøya.

Plukket opp svømmere

— Vi plukket opp noen svømmere. Mange var kalde og våte etter å ha vært i vannet. Jeg ga bort ullgenseren og jakken min. Folk var veldig redde og fortvilet. Vi prøvde å fokusere på å puste rolig. Vi fortalte hverandre at dette skulle gå bra og at vi skulle klare oss, forteller Rindal.

Mens de rodde, fikk de øye på gjerningsmannen cirka 100-150 meter unna.

— Vi så at han siktet mot oss. Han var så kalkulert og kald i skuddene. Jeg kan tenke meg at han fyrte av 20-30 skudd. Flere av skuddene traff båten. Vi la oss på gulvet i båten. Folk var livredde, forteller Rindal.

Fordi de hadde fått litt fart fra roingen, fortsatte båten og drive i motsatt retning av øyen.

Så venner bli skutt

— Da han hadde tømt magasinet, fikk vi anledning til å komme oss lengre bort. Vi begynte å se uniformerte mennesker på land, men vi visste jo ikke om det var ekte eller falsk politi, forteller han.

Da han så sykebiler med sirener, forsto han at nå var de snart trygg. Etter hvert så han også andre båter, som bisto med å plukke opp de som hadde lagt på svøm. De kom seg inn på fastlandet.

— Jeg følte en lettelse og en tomhet. Folk reagerte så forskjellig. Noen gråt, noen var hysterisk, mens andre satt og så helt apatiske ut. Noen hadde sett sine venner bli skutt, forteller han.

Flere av kameratene til Rindal er fremdeles savnet.

— Jeg har hørt at flere av dem har blitt beskutt, men jeg vet ikke noe mer enn det, forteller han fortvilet.

Tung tid i møte

Nå oppholder han seg på Sundvolden Hotel, hvor det i dag er en stille og trist stemning.

— De fleste overlevende har dratt hjem. I går satt folk her og trøstet og holdt rundt hverandre, men nå er det ikke så mange mennesker igjen her, forteller han.

Nå mener han det er viktig at folk engasjerer seg og viser sin støtte.

— Det vil bli noen tunge uker og måneder. Vi må støtte hverandre og kjempe videre mot de holdningene denne mannen hadde, sier han.