Da den tidligere LO-lederen presenterte sin selvbiografi i går, fortalte han inderlig og personlig om barneårene etter krigen. Like frem til konfirmasjonsalderen tilbrakte han oppvekstårene på institusjoner i Oslo, Asker og Bærum. Han kom fra Finnmark da tyskerne brente hus og hjem, og familien gikk i oppløsning.

— Ikke se ned på dem!

— Det er mange i landet som er avhengig av barnehjem eller fosterhjem, så vi må ikke se ned på dem som har vokst opp der. For meg var det all right, jeg hadde egentlig gode år på barnehjem. I det store og hele opplevde jeg det som positivt, sa han.

Først i 1952 flyttet Hågensen til Halden og fikk arbeid på Saugbruksforeningen.

— Det var vanskelig å skrive om disse barnehjemsårene i boken min, for det berører sterke følelser hos mange. Jeg hadde andre erfaringer enn de som i senere tid har stått frem i Bergen og Oslo og andre steder og fortalt om misbruk.

Nettopp på grunn av min egen bakgrunn har det gjort meg vondt å lese om det andre har opplevd. Jeg håper derfor at samfunnet ordner opp og gir dem den oppreisning de har krav på, sa Hågensen som hadde sin litt eldre bror, Reidar, å støtte seg til på de ulike institusjonene.

Trygghet

— Jeg hadde det ikke sånn som disse tragiske skjebnene opplevde det, for det var på mange måter en trygghet å få være på barnehjem, sa han videre.

Men alt var ikke like rosenrødt. Han beskriver i boken både mobbing og knuffing og urettferdige bestyrere:

— Enerhaugen var flott, men barnehjemmet (Trygg) var jævlig, er den harde dommen han feller.