• Jeg er alltid redd for at jeg ikke har bearbeidet sorgen godt nok, sier Helene Grendahl (35). Hennes seks år gamle Andreas døde uten forvarsel.

— Vi har nesten ikke fått noen oppfølgning. Det er dårlig. Det burde vi kunne forvente fra et stort, norsk sykehus, sier Helene Grendahl.

I leiligheten i Sandviken i Bergen henger bilder av Andreas, seks år. Førsteklassingen. Gutten med Brann-drakt, som var så frisk og fin. Helt til den natten.

Akutt tarmslyng

Det er mars 1999: Andreas (6 ½) gleder seg til påskeferie. Det er natt til siste skoledag. Han våkner. Han har vondt i magen. Gutten kaster opp.

— Jeg tolket det som symptomer på omgangssyke, forteller Helene.

Men det var ingen uskyldig influensa. Utpå formiddagen blir gutten merkbart dårligere.

Foreldrene tar ham til legevakten. Andreas sin tilstand forverres raskt. Andreas blir slappere. Stemmen er monoton. Leger i hvite frakker løper.

Det tilkalles eksperter på livreddende førstehjelp. Før ambulansen når Haukeland er han død.

— Jeg forberedte meg på synet av Andreas tilkoblet slanger og apparater. Vi ble bedt om å gå inn på "pårørenderommet". Jeg nektet.

En lege forteller at Andreas var død ved ankomst. Ved kjøkkenbordet gjør Helene seg sterk i stemmen. Hun har snakket mye om Andreas disse årene. Det gjør vondt likevel.

— Da revnet det. Livet …, og tilværelsen.

Torde ikke ringe

To ganger ble de kontaktet av sykehuset. Noen dager etter dødsfallet ringte en lege og fortalte at gutten døde som følge av tarmslyng. Tre uker senere ble foreldrene innkalt til et møte med lege, sykehusprest og ansatte ved legevakten.

— Først ville vi egentlig ikke. Det var så nært.

Men vi gikk likevel, og det var bra. De sa noe sånt som at "vi kunne ringe igjen hvis vi ønsket noe mer ….". Men det blir helt feil. Vi var langt nede, og kjente ingen på sykehuset. Vi visste ikke hvem vi skulle snakke med.

— Hva hadde dere ønsket?

— At de hadde ringt oss mer – etter hvert. Man er i sjokk lenger enn tre uker. Kanskje de kunne tatt kontakt med oss en gang i måneden det første halvåret - og vi kunne avtalt møter.

Foreldrene kontaktet profesjonelle hjelpere. En psykiater henviste dem til Senter for krisepsykologi. Der ble de avvist, fordi ventetiden var for lang.

— En stund gikk jeg til privat psykolog som tok 400 kroner timen. Det høres kanskje dumt ut nå: Men jeg følte ikke jeg hadde råd til det.

Tålmodige venner

Etter ett år, ved hjelp av bekjente, fikk hun komme til krisepsykolog.

— Det er veldig seint. Slik kontaktvirksomhet burde helsevesenet stå for. Jeg unner pårørende etter masseulykker all hjelp de kan få, men vi har det samme behov for kriseteam. Vi som - enkeltvis - mister barn plutselig, blir så alene.

Og så usynlige, sier Helene.

Hun har lyttende, tålmodige venner, fin kontakt med Andreas sin skole og klasse – og fikk kontakt med en sorggruppe i Foreningen Vi som har et barn for lite. Sakte har hun lært å leve med sorgen.

— Jeg tenker på ham. Snakker om ham. Det skjer på en naturlig måte, sier Helene.

Av og til er det leit. Men slik er Andreas blitt en del av livet. Likevel.

STARTER GRUPPE: - Jeg mistet følelsen ytterst i hendene og føttene. Jeg var nummen og kunne le og gråte om hverandre. Det varte en måneds tid, sier Helene Grendahl, om tiden like etter sønnens død. Nå vil hun starte lokallag i Bergen av Foreningen Vi som har et barn for lite.<p/>FOTO: EIRIK BREKKE