Den tidligere Venstre-lederen Gunnar Garbo (bildet) tar i boken Også krig er terror et flammende oppgjør med Stortingets og ulike regjeringers meget mangelfulle håndtering av avgjørende veivalg for norsk utenriks— og sikkerhetspolitikk.

Sentralt står de folkevalgtes manglende behandling av og tilslutning til NATOs nye strategiske konsept, beslutningen om å delta i NATO-krigen i Kosovo og beslutningen om å delta i krigen mot terror i Afghanistan.

Garbo skriver at Norges deltagelse i Afghanistan ble vedtatt av regjeringen etter at statsminister Jens Stoltenberg hadde ført samtaler med de politiske lederne på Stortinget.

— Det var praktisk talt ingen saksbehandling før regjeringen traff beslutningen, skriver han.

Den nye NATO-politikken

Årsaken til at dette er omstridt, etter Garbos oppfatning, er at NATO og NATOs medlemsland kan involvere seg i militæroperasjoner som ikke er fundert i Folkeretten - det vil si at NATO opererer fritt og uavhengig av om FN har gitt tillatelse til et slikt engasjement. Det ønsker Garbo å advare på det sterkeste mot - han mener Norge ikke bør delta i noen militære operasjoner uten et slikt FN-mandat.

At Norge og norske militære styrker kan delta i internasjonale krigsoperasjoner uten at det foreligger et klart FN-mandat, har sin bakgrunn i et NATO-vedtak i april 1999. Da møttes NATOs ledere til toppmøte i Washington og de signerte da den tidligere forsvarspaktens nye strategiske konsept som egentlig betyr rammene for egen virksomhet. Med ett er NATO blitt en militær organisasjon som kan bruke militær makt i hele verden - også uten at ett eller flere medlemsland er angrepet.

Usant fra Fjærvoll

Garbo retter hovedskytset i boken mot den politiske beslutningsprosessen frem mot dette vedtaket - et vedtak som totalt har endret norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det var også dette vedtaket, som parallelt i tid, formelt åpnet for at NATO kunne gå til krig i Kosovo uten å ha FN i ryggen.

Han beskylder daværende forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll (KrF) for å ha lagt frem «direkte usanne» opplysninger i Stortinget. Ifølge Garbo skjedde det da Fjærvoll den 4. desember 1998 sa at «Regjeringen legger til grunn at NATOs fredsoperasjoner må ha folkerettslig forankring, enten i samtykke fra partene, retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51, Atlanterhavspaktens artikkel 5 eller et FN-mandat i henhold til FN-paktens kapittel VII eller VIII. Det ligger fremdeles til grunn.»

Regjeringens fullmakt

Gunnar Garbo hevder regjeringen allerede to måneder tidligere hadde forlatt dette prinsippet ved å gi forsvarsminister Fjærvoll «fullmakt til å overse bestemmelsene i FN-pakten og la norske flygere delta i bombekrigen med seks militære jagerfly - uten mandat fra verdensorganisasjonen. Han påpeker altså at regjeringen dropper påbudet om FN-mandat, men informerer offentligheten om at mandatet fortsatt står fast. Dette er «direkte misvisende» opplysninger som regjeringen gir Stortinget, ifølge Garbo.

Årsaken er at regjeringen 9. oktober 1998 fremmet en kongelig resolusjon om «Fullmakt vedrørende eventuelle militære NATO-operasjoner i tilknytning til situasjonen i Kosovo.» Her heter det blant annet at man «på norsk side (er) av den oppfatning at den nødvendige legitimering av maktbruk foreligger.»

En mystisk uttalelse

Regjeringen Bondevik utviklet etter hvert en tilnærmet fast begrunnelse for å forsvare norsk deltagelse i en angrepskrig i Kosovo uten et FN-mandat i ryggen. I en stortingsmelding fra 1999 er formuleringene slik:

«Med utgangspunkt i resolusjon 1199, rapporten fra FNs generalsekretær av 6. oktober 1998 om den manglende etterlevelse av resolusjonen og uttalelsen av Sikkerhetsrådets president av samme dag, kom regjeringen etter en helhetsvurdering, med forankring i folkeretten, til at den nødvendige legitimering av maktbruk forelå.»

Garbo hevder at verken FN-resolusjon 1199 eller den omtalte rapporten fra FNs generalsekretær gir grunnlag for en militæroperasjon uten FN-mandat. Men enda verre er det med den formelle uttalelsen fra presidenten i FNs sikkerhetsråd og som regjeringen brukte som en av tre hovedpilarer i sin argumentasjon.

Garbo skriver at uttalelsen ikke eksisterer og at presidenten aldri ga en slik uttalelsen den 6. oktober på vegne av Sikkerhetsrådet. «Den finnes ikke,» slår han fast, og beskylder med andre ord også her regjeringen for å ha feilinformert Stortinget.

Usannheten om NATO

Han beskylder også regjeringen for i mai 2000 å ha fremlagte «direkte usanne» opplysninger i en stortingsmelding om samarbeidet i NATO. Det heter i meldingens avsnitt om NATOs nye strategiske konsept at «ingen medlemsland ser for seg alliansen som en aktør utenfor Europa.»

Men det er det rene sprøyt, ifølge Garbo. Han slår fast at «hovedpoenget ved den nye strategien er at NATO nå tar seg rett til å intervenere også utenfor de alliertes territorium.» Han påpeker at svært mye i det nye strategiske konseptet nettopp peker på forhold andre steder enn i medlemslandene kan gi alliansen rett til å sette i gang militære operasjoner.

Garbo beskylder på denne bakgrunn Stortinget og skiftende regjeringer for en «utillatelig overflatisk» behandling av saker med vidtrekkende nasjonal og internasjonal rekkevidde.

FÅR KJEFT: Tidligere statsminister Jens Stoltenberg kritiseres for kjappe beslutninger og manglende saksbehandling.