SVANHILD NATERSTAD

Barn av foreldre som er fratatt omsorgsansvaret mistet tidligere gjerne kontakten med hele sin biologiske slekt.

— Dersom en mor eller far var narkoman, fryktet man den sosiale arven. Nå har barnevernet begynt å tenke annerledes, sier forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), Svanhild Vik.

Kreative løsninger

— Vi tror nå at familien og nettverket er bedre i stand til å ivareta barnets interesser, og det viser seg at de i mange tilfeller er kreative i forhold til å finne gode løsninger for barnet. Dessuten er slektsplasseringer mer varige og stabile enn når barnet plasseres utenfor slekten, sier Vik.

Holdningsendringen blant forskere og fagfolk har også fått konkrete følger. Mens antallet barn i fosterhjem hos egen slekt lenge lå stabilt på 15 prosent i Norge, har tallet steget jevnt i siste halvdel av 90-tallet. I 2004 var tallet 27 prosent i Sør-Trøndelag.

Familien sjekkes først

Gjennom 70- og 80-tallet utviklet det seg en skeptisk holdning blant fagfolk i barnevernet til å bruke familie og slekt som fosterhjem. De brukte teorier fra psykologien, som sa at når foreldre var uskikket, var det fordi de igjen hadde foreldre som ikke burde ha oppdrageransvar. På begynnelsen av 90-tallet begynte man å legge vekt på betydningen av familietilhørighet som et middel til å styrke fosterbarns identitetsfølelse, og de pårørende ble oppfattet som en ressurs. Dette førte til at det i desember 2003 ble vedtatt en ny forskrift for fosterhjem. Den sier at barnevernstjenesten ved omsorgsovertakelse alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.

Familieråd

Et viktig virkemiddel for å øke antallet slektsplasseringer, er et nasjonalt prosjekt med såkalte «Familieråd». Tanken er at nær slekt og barnets øvrige nettverk skal kunne ha innvirkning på barnets situasjon.

— Barnet skal i størst mulig grad slippe å flytte ut av sine vante omgivelser, sier Gunn Helen Wikan, som har skrevet hovedfagsoppgave om slektsplassering, og er prosjektleder for familierådene i Midt-Norge. Foreløpige undersøkelser viser at bruken av familieråd har økt andelen slektsplasseringer. Når drøyt 70 prosent av barna likevel fortsatt plasseres utenfor slekten, har det ifølge Wikan mange årsaker:

— Noen nettverk ønsker ikke selv å overta omsorgen. I andre saker setter foreldrene seg imot at besteforeldrene skal ha omsorg for barna, og i en del situasjoner mener barnevernet at en plassering for eksempel hos besteforeldrene ikke er tilrådelig.

— I enkelte tilfeller kan det være problematisk. Dersom besteforeldrene skal ha omsorg for barnebarnet, kan for eksempel ikke den som er fratatt omsorgsansvaret fortsette å bo der, i og med at barnets omsorgs- og livssituasjon skal endres. Vi forsøker å få til at besteforeldrene også skal forstå hvorfor det må være slik, sier hun.

Gode tilbakemeldinger

Evalueringen av familierådsprosjektet skal være klar i 2006, men både prosjektleder ved NOVA, Svanhild Vik, og Gunn Helen Wikan forteller om gode tilbakemeldinger, både fra familiene og fra barnevernet:

— Barnets nettverk setter åpenbart pris på å bli tatt med på råd. Familierådet blir ofte en vekker for familien. Før de møter barnevernet og andre pårørende er det mange som ikke vet hvorfor barnet trenger hjelp, sier Wikan.