• Jeg føler meg ganske dum som er avhengig av sosialkontoret. I dette samfunnet skal alle ha jobb og klare seg selv. Si din mening!

— Jeg er fattig og annerledes. Når du er helt mutters alene med et barn er du ganske sårbar.

Det sier en 26 år gammel alenemor. Hun går på sosialtrygd, er ringehjelp på et sykehjem - og flau.

- Bra ungen er liten

I Bergen har en enslig forsørger med et barn 6284 kroner i sosialhjelp i måneden. Husstander med barn kan få om lag 4000 kroner i måneden til husleie.

26-åringen sliter med å få pengene til å strekke til, og klarer aldri å spare opp noe. En pc står høyt på ønskelisten, det samme gjør en fin stol eller et annet møbel. Mobiltelefonen har kontantkort slik at folk får tak i henne, og hun kan la være å betale.

Noen utgifter, som til helse, må hun legge ut for selv og etterpå få refusjon for hvis hun kan vise kvitteringer. Det gjør at 26-åringen nesten konstant går rundt med dårlig samvittighet overfor familien sin.

— Det blir en ond sirkel. Jeg må låne penger av dem, og først når jeg får penger av sosialkontoret kan jeg betale tilbake. Da forsvinner mye av støtten i en jafs, og på slutten av måneden må jeg låne av familien igjen, sier hun og sukker.

— Det er bra jeg har en fireåring. Jeg klarer å skjule det, ungen er for liten til å merke at vi har dårlig råd.

26-åringen vil ikke stille opp med navn og bilde i avisen - hun vil ikke vise for all verden at hun og barnet er sosialklienter.

Mindre verd

— Det er knyttet stor prestisje til å være forelder. Skammen forbundet med ikke å klare seg økonomisk og redselen for at barna mobbes gjør at få foreldre vil snakke åpent om det, sier Stig Rusten, leder for Aleneforeldreforeningen.

Det bekreftes av forsker Mari Rysst ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

— Følelsen av å være mindre verd blir spesielt tydelig i et velferdssamfunn som vårt.

Å være fattig i Norge innebærer sjelden at barna sulter eller fryser. Men barn som bor i familier med svært lav inntekt kan hindres i å delta i et fullverdig samfunnsliv, heter det i Fafo-rapporten «Fattige barn i Norge» fra 2004.

Mellom 26.000 og 60.000 barn bor i husholdninger som lever under fattigdomsgrensen, alt etter hvilken fattigdomsdefinisjon en bruker.

- Familiens ansikt

I de fleste andre grupper med mange fattige, har en liten andel arbeidsinntekt. Blant foreldre er det mange «working poor», som er i arbeid men likevel er fattige. Nesten tre av fire barn i fattige familier bor med voksne som har yrkesinntekt.

Aleneforsørgere er en av gruppene som har høyest fattigdomsrater. Å være avhengig av en inntekt gjør disse familiene ekstra sårbare. Mange trenger hjelp fordi de er under utdanning, omskolering eller er blitt arbeidsuføre.

Foreldre strekker seg langt for at ungene ikke skal merke at familien har lite penger. Barnas behov og ønsker blir fremdeles prioritert selv om familiens livssituasjon blir dramatisk forverret.

— Noen foreldre er redde for at barnevernet kan bli tipset og gripe inn hvis barna deres er skitne eller går i fillete klær, sier Rysst.

— Samtidig er barna gjerne familiens ansikt utad. De speiler vår velstand, og det blir viktig at de ikke skal bære preg av at familien er fattig.

Preges av skam

I artikkelen «Barna kommer først» i siste nummer av Tidsskrift for Velferdsforskning, viser hun at barna prioriteres først både hos foreldre med nok penger og såkalte «utsatte» familier. Artikkelen baserer seg på data fra 25 barnefamilier med ulik sosial, etnisk og økonomisk bakgrunn i Norge, Sverige og Danmark.

Med «utsatte» menes ikke nødvendigvis fattige familier, men familier som samlet har en brutto årsinntekt på under 300.000 kroner. De leier bolig, kan spare minimalt og klarer ikke en uforutsett utgift på mer enn 2000 kroner.

Skamfølelsen preger flere av familiene med lite penger. Familiene skyver på regninger, spiser mindre god mat og utsetter dekningen av grunnleggende behov på slutten av hver måned.

Snart ferdig utdannet

26-åringen bekymrer seg ofte over å ha lite penger til seg og fireåringen.

— Vi har råd til vanlige ting, som brød og melk. Men vi har ikke råd til sommerferie, for eksempel. Når venner går på McDonalds har vi ikke penger til å være med.

— Jeg har flere inkassokrav fordi jeg ikke har klart å betale regningene. Sosialkontoret vil ikke hjelpe meg med å ordne opp i det.

Om noen år tror 26-åringen at hun er over den verste kneiken. Nå tar hun enkelte vakter på sykehjem, men må si nei til mange. Siden hun er alene, har hun problemer med å skaffe barnevakt.

Hvis alt går etter planen er hun ferdig utdannet hjelpepleier neste år.

— Da blir nok alt ok.

IKKE RÅD: Den 26 år gamle alenemoren har ikke penger til å ta med fireåringen sin på sommerferie. I likhet med mange andre i samme situasjon er hun opptatt av å skjule sin fattigdom.
Knut egil wang