Samtidig som vi bare har fått en ørliten forsmak på den store eldrebølgen, settes det stadig færre barn til verden. Vel 55.400 babyer så dagens lys i Norge i 2002. Det er 1250 færre enn i 2001. Og fødselstallet for i fjor lå under nivået for 1990-årene.

— Fortsetter fødselstallene å synke, vil eldregenerasjonen snart bli tallmessig flere enn barnegenerasjonen. Det vil bli de eldre som setter dagsordenen. Det får betydning for hvordan velferdsgodene fordeles, sier An-Magritt Jensen.

Barn blir salderingspost

I dag utgjør småbarnsforeldre en tredjedel av velgermassen. Etter hvert som andelen småbarnsforeldre går ned, vil trolig politikerne fokusere mer på andre grupper:

— Kommunepolitikerne vil ha foreldre som står i sykehjemskø, samtidig som det ikke er lenge til at de selv skal gå av med pensjon. Jeg tror ikke at politikere vil ønske å nedprioritere barn. Men hvis vi ikke er bevisst på hva som er i ferd med å skje, tror jeg mange vil komme i en situasjon der de kutter i barns velferd for å få kommunebudsjettene til å gå opp, sier Jensen til Bergens Tidende.

— Færre fødsler fører til at mange rett og slett ikke blir vant til å omgås barn. En stadig større del av den voksne befolkning vil ikke se barn som «sin sak», sier Jensen, som mener at økningen i antall boligområder for seniorer og hoteller som reklamerer med «barnefrie soner» er eksempler på at barnefiendtligheten i samfunnet øker.

Hun mener også at vi er i ferd med å bli blinde for det hun kaller barns kollektive verdi.

— Uten at det fødes barn, går samfunnet til grunne. Derfor er ikke barn et privat gode. Barn er et kollektivt gode, som alle i samfunnet trenger. De som selv ikke har barn, er avhengig av at andre får det. Dette blir det stadig færre som tar inn over seg. Ta debatten som nettopp har gått på Fremskrittspartiets landsmøte. Siv Jensen ble anklaget for å stå for en sosialistisk politikk, fordi hun tok til orde for at det offentlige burde være med på å finansiere skolefritidsordningen. Barn var foreldrenes ansvar, slo flertallet på landsmøtet fast.

Flere starter sent

Samlet fruktbarhetstall var i 2002 1,75 barn per kvinne. Dette tallet forteller hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt vil føde om nivået for barnefødsler kommer til å gjelde hele kvinnens fødedyktige alder. Tallet er lavere enn i de to foregående årene. Ifølge Statistisk sentralbyrå er det for tidlig å si om nedgangen er en ny trend, eller om det skyldes tilfeldige svingninger. Det har vært nedgang både i førstefødsler, annenfødsler og senere fødsler, men nedgangen har vært størst blant tredje- og fjerdefødslene.

— Jeg tror toget er gått for de store barneflokkene. Jeg tror samfunnet må fortsette å legge til rette for at man kan kombinere barn og yrkesdeltakelse. Samtidig må det bli lettere for unge mennesker å få barn tidligere enn det er i dag, sier An-Magritt Jensen. - Man skal ha lang utdannelse, bolig og jobb, før man våger å få barn. Problemet med å utsette barnefødslene er jo at fruktbarheten blir lavere jo eldre man blir. Derfor er det ikke alle som får de barna de ønsker seg.

Norge på europatoppen

«Trøsten» er at Norge, til tross for synkende fødselstall, ligger mye bedre an enn resten av landene i Europa og den rike delen av verden. Særlig i land som Spania, Hellas og Italia er utviklingen dramatisk. I Italia har man funnet ut at hvis fødselstallene fortsetter å synke, vil tre av fem barn verken ha søsken, søskenbarn, tanker eller onkler. De vil bare ha foreldre, besteforeldre og kanskje oldeforeldre.

— Paradoksalt nok er situasjonen mest alarmerende i de landene som vi tradisjonelt har oppfattet som mest barnevennlige. Og i spørreundersøkelser er det ingen som sier at de er så glad i barn, og ønsker seg så mange barn, som nettopp italienerne. Men fordi velferdsordningene er dårlig utbygd, og det ikke er så lett å kombinere barn og yrkesdeltakelse, fødes det stadig færre barn der, sier An-Magritt Jensen.