Begge er nå etablert med jobb og familie.

Mennene BT møtte har klart seg veldig bra. De fleste gjør det. Men hele 80 prosent får på et eller annet tidspunkt stresslidelser.

— Skammen lå som en klo over meg inntil jeg begynte å snakke om at far drepte mor.

20 år gammel opplevde han i 1980 at faren skjøt moren med salonggevær før han tok livet sitt. Etter at moren hadde tatt ut separasjon og flyttet fra gården på Nes i Romerike til en leilighet i Oslo, mistet faren mer og mer kontakt med virkeligheten. Han var sjalu, og hadde i noen år terrorisert moren psykisk.

Et år før drapet var foreldrene til samtale hos presten. «Vi lovet hverandre til døden skiller oss ad», sa faren til moren etterpå. Da mor, far og sønnen som bodde hjemme skulle til samtale hos psykolog, møtte ikke faren opp; det var ikke noe feil med ham, sa han. Det siste året han levde, isolerte han seg helt. Han hadde ikke kontakt verken med søsken, venner eller naboer - bare den aller nærmeste familien. Da det nærmet seg endelig skilsmisse, drepte han sin fraseparerte kone. Hun var en tur på småbruket sitt to mil unna gården der mannen bodde.

- Døde i trafikkulykke

— I mange år etterpå var jeg livredd for spørsmål om foreldrene mine. Jeg sa alltid at de døde i en trafikkulykke. Det var en del av forsvarsverket mot skammen jeg følte. Jeg trodde folk ville sky meg som pesten hvis de fikk vite sannheten. Da jeg første gangen fortalte om drapet til en nær venn, fikk jeg sjokk av at det ikke kom en slik reaksjon. Men det var deilig å endelig kunne være ærlig.

Egentlig ville 44-åringen stå frem med navn og bilde i Bergens Tidende. 24 år etter drapet har han jobbet seg gjennom følelser som sjokk, sorg, hat og tilgivelse. Men noen i nær familie ønsker at han skal være anonym, og det må han ta hensyn til - selv om han er sterkt opptatt av å bryte tabuene rundt familiedrap.

— Familiedrap burde snakkes i hjel, mener han.

Søvnproblemer

I et halvt år før drapet levde han med redselen for at faren skulle drepe moren.

— Det var et levende mareritt. Jeg fikk skyldfølelse for at jeg tenkte slik, og fikk store søvnproblemer og dødsangst. Hver natt kvernet det rundt i hodet mitt. Flere ganger fikk jeg sterke lysglimt og tordenknall inni hodet. Så ble jeg rolig og sovnet.

I helgene var det full rulle med venner.

— De gikk på fest for å ha det moro, jeg for å flykte fra redselen. Jeg fantaserte om at mor skulle ta meg med til et annet land der far ikke ville finne oss.

- Med i dragsuget

De første årene etter drapet tenkte han ofte på hva han kunne gjort for å forhindre det. Han fantaserte om at hvis han hadde vært hos moren på småbruket den augustkvelden i 1980, kunne han beskyttet henne.

— Senere har jeg erkjent at jeg ville blitt tatt med i dragsuget.

I mer enn ti år etter drapet hadde 44-åringen problemer med å knytte seg til ting og mennesker. Han ville ikke eie mer enn han fikk plass til i to kofferter, og kvinner torde han ikke ha kontakt med.

— Ordtak som «Eplet faller ikke langt fra stammen» og «Som far så sønn» skremte livet av meg. Først etter at jeg tilga far for ti år siden, erkjente jeg at jeg aldri kom til å bli som ham.

Tilgivelsen kom etter at en onkel fortalte ham at faren og ni andre søsken ble behandlet som om de ikke var verd noe i oppveksten.

— Det var forløsende for meg at jeg fikk se at også far var et offer. Men jeg hatet ham i mange år.

USA-studier

Noen måneder etter drapet reiste han til California i USA for å studere økonomi. Det var bestemt før drapet. Året etter at han kom til USA, innhentet marerittet ham.

— Det var veldig tøft. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg søkt psykisk hjelp så fort som mulig. Det er uforståelig at jeg ble overlatt til meg selv.

På mirakuløst vis klarte han å gjennomføre over fire års studier. Han vet ikke hvordan han klarte det; det var bare noe han gjorde, forteller han.

Han begynte å skrive bok om det han hadde opplevd. Boken er aldri utgitt, men psykiateren han oppsøkte 13 år senere, sa at manuset var verd flere år i terapi. Han oppsøkte organisasjonen Alternativ til vold og krisesenteret i Oslo for å få kunnskap. Det offentlige gir for lite støtte til krisesentre og tiltak som skal forhindre vold og beskytte kvinner, mener han.

- Som en kork

I dag er han gift, har en sønn på syv år og jobber med salg innen IT-bransjen.

— Hva tror du selv er årsaken til at du har klart deg så bra?

— Jeg er som en kork. Jeg kan dras langt under vann, men jeg kommer opp til overflaten igjen. Men når jeg ser tilbake, er det rart at det gikk så bra.

Han har tenkt mye på hvordan man kan forhindre at menn dreper barnas mor.

— Vi menn burde bli flinkere til å søke hjelp når vi får problemer. Vi må ikke tro at vi kan ordne opp i alt selv, det blir det bare elendighet ut av.

Det første han tenker på når han hører om familiedrap, er om barn rammes. Han reagerer sterkt når fedre som har drept ber om foreldreretten etterpå.

— Det er helt utrolig. Hvor blir det av tanken på egne barn? Det er ren egoisme - fedrene tenker bare på seg selv, mener han.

To år etter drapet drømte han at faren levde og at han måtte bo hos ham.

— Det var et forferdelig mareritt.

- Savner mor

44-åringen fra Asker bruker ordet drap om det som skjedde - tragedie vil han ikke høre snakk om.

— Mediene bruker ofte ordet familietragedie. Ubevisst prøver man å pynte på virkeligheten. Men dette er den verste formen for drap som finnes, mener han.

For et par år siden fortalte han sønnen om hvorfor besteforeldrene ikke lever. De ligger side om side på kirkegården. Sønnen synes det er tungt at moren ikke får oppleve barnebarnet sitt.

— Jeg savner mor kjempemye, det vil jeg gjøre resten av livet. Men jeg savner ikke far - selv om jeg har tilgitt ham.

VETTSKREMT: - Ordtak som «Eplet faller ikke langt fra stammen» og «Som far så sønn» skremte livet av Asker-mannen. Først for 10 år siden, erkjente han at han aldri kom til å bli som faren.<br/>Foto: HÅVARD BJELLAND