— Helsepersonalet har sommerferier, men de pårørende har fulltidsjobb året rundt, sier Arne Holte, psykologiprofessor og divisjonsdirektør for psykisk helse på Folkehelseinstituttet.

Han mener det er for lite fokus på forebyggende arbeid i det psykiske helsevernet. Først når pårørende til pasienter med psykiske lidelser selv blir pasienter, vil de få hjelp av helsevesenet.

Å ha en psykisk syk person i hjemmet kan være til stor belastning for de andre i familien. Samtidig vil man gjøre alt man kan for å hjelpe de man er glad i. Det sliter de pårørende seg ofte ut på.

En ting er påkjenningen og sorgfølelsen man må gjennom etter en man er glad i er blitt syk. Noe annet er å måtte kjempe for å få hjelp.

— En psykose kan virke så fremmed at andre lett blir redde. De pårørende kan se tidlig når et sykdomsutbrudd kommer, men får så beskjed fra helsevesenet om å vente. De må kjempe for å få hjelp.

Holte mener man må få i stand samtalegrupper for pårørende. I tillegg må holdninger og rutiner i helsevesenet endres. Både for å bedre behandlingen av pasientene, og for å bedre situasjonen for de pårørende.

— Det viktigste som pårørende er likevel å bli sett og hørt. Helsepersonell kommer langt bare med normal folkeskikk. En i foreningen vår gikk i årevis på besøk til sin syke kone på institusjon. Alt han fikk var et nikk når han kom og gikk. En dag tok noen ham på skulderen og spurte hvordan han hadde det. Da begynte han å gråte, sier Karen Louise Pedersen.