— Mistilliten mellom nord og sør kan bare møtes med ambisiøse forpliktelser fra industrilandene på toppmøtet i København. Den rike verden må gå med på kraftige kutt i klimagassutslippene. I-landene må også vise vilje til å overføre økonomisk og teknologisk støtte til de fattigste landene, sier hun.

Anne Kristin Sydnes har hatt sentrale posisjoner innen norsk bistand og menneskerettspolitikk i en årrekke. Hun var utviklingsminister i den første Stoltenberg-regjeringen, har vært Statoil-direktør med samfunnsansvar som arbeidsfelt og vært forsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

Om et par uker deltar hun på klimatoppmøtet som representant for Kirkens Nødhjelp, en av et hundretall organisasjoner som vil tvinge frem et gjennombrudd i den danske hovedstaden.

Skyver USA foran seg

Sydnes er alvorlig bekymret for utfallet av klimatoppmøtet i København. Hun frykter utstrakt svarteperspill og at hele prosessen med ny klimaavtale i verste fall kan bli skjøvet ut i det blå.

— Det er veldig beleilig for de ulike landenes forhandlere å peke på USA. Det samme skjedde under klimamøtet i Polen for et år siden da alle skjøv amerikanerne foran seg. Vi kan ikke alltid sitte og vente på USA. Da er det bedre at de andre landene inngår en juridisk bindende avtale i København, og så får USA heller komme etter når de er klar, sier Sydnes, med henvisning til president Obamas klimalov som ennå ikke er vedtatt i Kongressen.

Sydnes som kjenner det internasjonale forhandlingsspillet fra innsiden, har også en annen bekymring:

— Veldig mange av diplomatene som deltar i slike forhandlinger er det jeg kaller «institusjonelt tålmodige» personer. Skal det oppnås fremskritt og gjennombrudd, trengs det derfor folkevalgte ledere som kan gi politisk energi til forhandlingene, sier hun.

- Haster

Frykten for nye forsinkelser skyldes også at prislappen på nødvendige klimatiltak rundt om i verden blir astronomiske jo lenger vi venter, ifølge Det internasjonale energibyrået.

— Det haster å få på plass et effektivt utslippsregime. Denne prosessen begynte ikke i forgårs. Vi har i virkeligheten to tapte tiår bak oss i kampen mot klimaendringene, sier Sydnes.

Aktører i bistandsbransjen er urolig for at den klimarettede utviklingshjelpen vil gå på bekostning av andre grunnleggende fattigdomsreduserende prosjekter innenfor helse, skolegang og sultbekjempelse.

— Jeg deler bekymringen. Vi kan ikke redusere innsatsen til de som trenger det aller mest. Det vil bare bidra til å forsterke tillitskrisen mellom rike og fattige land.

Doble potten

— Det er kjempeflott at regjeringen har maktet å øke bistanden til mer enn én prosent av Norges bruttonasjonalinntekt. Men mesteparten av klimainnsatsen må komme utenom det ordinære bistandsbudsjettet. Det er årsaken til at vi har formulert 1+1-målet, der vi får en egen klimapott på størrelse med dagens bistandsbudsjett, sier Sydnes. Hun medgir at det er svært ambisiøs målsetting.

— Men det er et faktum at de fattigste og mest sårbare landene har bidratt minst til drivhusgassutslippene, men samtidig er de som rammes hardest av oppvarmingen. Vi som jobber på bakken ute ser allerede hvordan mennesker rammes av ekstremvær som i mange tilfeller kan knyttes til klimaendringer, sier Sydnes.

Refser Statoil

— Du har fortid som direktør i Statoil. Hva synes du om selskapets omstridte oljesandplaner i Canada?

— Det er trist at Statoil er engasjert i dette. Selskapets argumenter for å delta i oljesandutvinning holder ikke. Vi må vekk fra denne type sterkt forurensende og fossilbaserte energiprosjekter. De tilhører fortiden, sier Sydnes.

— Bør vi kunne stille krav til u-landene i kampen mot global oppvarming?

— Vi klarer oss ikke uten deltakelse fra de store utviklingslandene på lengre sikt, men byrdefordelingen må være rettferdig. Alle stater og nasjoner har rett til utvikling. Det vil være helt galt å bruke København-toppmøtet til å stille strenge krav til den fattige delen av verden, mener Anne Kristin Sydnes.

Synspunkter? Del dem med leserne her.