Ute har sprengkulden satt seg fast. Det er to og en halv uke siden minnemarkeringen på Akershus festning i Oslo, den fjerde i rekken siden sønnen døde. De fikk vite om markeringen via svigerdatteren, som bor østpå.

— En mor er alltid en mor. Ungene er det kjæreste du har. De skal ikke gå bort før foreldrene. Det er feil rekkefølge.

Anita og mannen synes det hadde vært godt å få invitasjon selv fra Forsvaret. Bli sett, inkludert, som foreldre.

— Jeg sa fra til statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen da vi traff henne på en markering tidligere. Året etterpå fikk vi brev. Vi vil vite om ting som foregår. Det burde være en selvfølge at foreldre fikk informasjon, sier Anita.

En mor er alltid en mor.

Det har vært år med sorg, i perioder så tungt at korttidshukommelsen har sviktet.

Men én dato glemmer hun aldri.

23. JULI 2007. Ektemannen Tore står ute og maler et påbygg. Plutselig hører han et skrik innenfra huset og slipper alt. Konen har akkurat fått beskjeden.

— Det største sjokket du kan oppleve i livet er å miste et barn, sier Anita.

Tor Arne Lau-Henriksen var spesialsoldat, en av Norges beste menn i strid. Han ble drept på et oppdrag sør for Kabul i 2007. Den andre i rekken av norske falne.

— Tor Arne pleide å si «mamma, du har bestandig sagt at vi må gjøre det vi har lyst til her i livet, og det gjør vi. En skal ikke gå rundt å bekymre seg for ting som kanskje aldri vil skje», sier hun.

Men det skjedde, altså

— Det er en lang vei å gå, og jeg går den ennå, sier soldatmammaen.

Først i høst, tre år senere, ble påbygget ferdigmalt.

ETTER SØNNENS DØD for tre og et halvt år siden sto det ikke noe apparat klar til å hjelpe foreldrene. Forsvaret følger opp nærmeste pårørende etter dødsfallet, dersom de ønsker det. Nærmest var Tor Arnes kone og datter.

— Det er veldig bra at de har fått slik oppfølging, synes Anita.

Men når unge soldater dør, berøres mange mennesker.

— Hvem stiller opp for foreldrene, spør Anita. Hun har kjent på det i ettertid. Forsvaret burde hatt et apparat som nådde frem til henne som mor og pårørende. Ikke psykologer eller behandlere. Først og fremst samtalepartnere som forstår.

— Det kunne vært formidlet kontakt med andre som hadde vært i lignende situasjoner. Jeg hadde lyst til å snakke med andre mødre som hadde mistet sin sønn i krigen. Bare de som har kjent på kroppen å miste et barn, kan forstå hvor hjerteskjærende det er, sier Anita.

Etter Tor Arnes død prøvde hun å finne ut om slike tilbud eksisterte.

— Jeg fant bare foreningen for krybbedød, sier hun.

ANITA TENKER på dem som har mistet og de som vil miste. Ni norske soldater er drept i Afghanistan - så langt.

— Hver gang det skjer noe i Afghani-stan, tenker jeg på de stakkars pårørende. Hva de må gjennom.

Anita vil gjerne hjelpe. Gjerne få til en gruppe mødre og fedre som samles.

— Det sitter en del rundt omkring og har det jævlig. Og flere blir det.

PÅ REOLEN står bilder av Tor Arne. Han gikk Norge på langs. Nordkapp-Lindesnes. Friluftsmann. Omsorgsperson. Ledertype. Svært populær. Dødsfallet fikk stor oppmerksomhet i Norge. Det ble diskusjoner om Norges krigsbidrag.

— Jeg er veldig glad de norske styrkene ikke ble trukket tilbake. Det ville vært en hån mot sønnen vår. Jeg vet de gjorde - og gjør - godt arbeid der nede, også mye humanitært.

Tor Arne Lau-Henriksen ble «Årets navn» i Norge i 2007. Kåret av VG og avisens lesere. Statuetten står på hytten.

— Vi synes han fortjente hederen. Han skal ikke glemmes, sier Anita.

Hun og ektemannen er opptatt av at sønnens innsats ikke har vært forgjeves.

— Kampen mot terror må utkjempes. Kanskje skulle man brukt enda hardere skyts, sier hun.

Anita greier ikke slippe Afghanistan. Hun vil til minnestedet over falne norske soldater. BTs fotograf nevner at han har vært der. Anita blir nysgjerrig. Hun får vite byens navn, Mazar-e-Sharif. Minnestedet ligger inne i militærleiren der.

— Vi har sagt fra til Forsvaret flere ganger at vi ønsker å besøke minnestedet.

BITTERHETEN grep henne etter dødsfallet.

— Like etter at Tor Arne ble drept, gjorde sjokket og sorgen at jeg reagerte med hat og sinne når jeg så noen som hadde afghanskliknende utseende. De minnet meg om Taliban, forteller Anita.

— Men man kan ikke være bitter. Da ødelegger man bare seg selv.

Lange turer med bikkjen Sara og lesing av bøker, det har vært terapi. Noen ord fra datteren ble også et vendepunkt.

— «Mamma, du har tre andre barn som lever, du må ikke gi opp», sa hun. Da bestemte jeg meg for å ta meg sammen.

Anita sier at livet er endret. Hun har sluttet å bry seg om materielle ting. Vil bruke mer tid på barn og barnebarn enn jobb. Hun er blitt mer reflektert og ydmyk, sier hun.

— Livet er tøft - men også herlig. Det må leves nå. Jeg har et sår som aldri vil gro, det må jeg lære å leve med.

— Er krigen verd prisen?

— Det tenker jeg mye på, sier Anita. Hun ser på mannen Tore i sofaen.

— Nei, sier hun.

— Livet er viktigere enn alt.

SORGARBEID OG TRAUMER er ikke ukjent for Anita. Hun er sosionom og jobber i et bofellesskap innen psykiatrien. Mannen Tore ble ufør etter en dramatisk flyulykke i 1993. Og for ti år siden tok Anita videreutdanning og skrev oppgave om debriefing etter utenlandstjeneste. Hun var interessert i temaet, siden både Tor Arne og yngstesønnen hadde vært på Balkan. Hun snakket med flere veteraner som var plaget.

Hennes egen sønn var spesialsoldat, en av de sterkeste både psykisk og fysisk. Anita tror selv de beste kan få psykiske seinskader.

— Det kan egentlig skje hvem som helst. Vi skal være veldig ydmyke. Vi er bare mennesker. Alle sammen.

HUN FÅR HØRE OM andre soldatmødre, mødre til sønner som har fått alvorlige psykiske plager etter tjenesten. Om deres erfaringer med manglende oppfølging, ingen å snakke med, sviktende medisinsk kompetanse, kamp for erstatning og ordningen som forskjellsbehandler «gamle» og «nye» veteraner økonomisk.

Anita reagerer direkte.

— Det er fryktelig urettferdig. De har alle gjort en jobb for landet. Å telle kroner i et slikt tilfelle, er skammelig. Å hjelpe dem, burde være elementært.

Hun kaller det «forferdelig tragisk» at der sitter mødre og veteraner som ikke har fått den hjelpen de trenger.

— Er det noen som trenger en skulder å gråte på, så er jeg der, sier Anita.