— For de fleste vil dette gå bra. De er sterke mennesker som vil klare seg, sier Atle Dyregrov, leder for Senter for krisepsykologi. Han er en del av støtteapparatet som har omgitt de Statoil-ansatte som kom hjem og deres familier, samt de pårørende til de fem som fortsatt er savnet.

— Vi skal ikke overdrive virkningene og si at de får livet ødelagt. Slik er det ikke. Men det er store individuelle forskjeller. Noen trenger mer oppfølging enn andre, sier den erfarne krisepsykologen som legger til at sorg er noe annet.

Støtte i hjemkommunen

Tirsdag ettermiddag tok han og de andre som har vært rundt de pårørende, farvel med de siste fra senteret. Gjennom de seks døgnene siden det ble opprettet, har opp til 80 pårørende og ansatte som har kommet hjem vært der.

— Nå skal Statoil og hjemkommunene samarbeide om å gi dem den støtte de behøver, sier konsernsjef i Statoil, Margareth Øvrum. Hun har vært den øverste av Statoil-ledelsen som har vært til stede hele tiden på senteret. Hun forteller at hver familie på senteret har hatt et eget team rundt seg, og oppfølgingen i kommunene vil bli tett.

— Min oppgave har vært å hjelpe og støtte og være medmenneske. Dessuten å få ut riktig informasjon til de pårørende, sier Øvrum som er takknemlig for den støtten de har mottatt og besøkene fra både toppolitikere og kongelige. Dyregrov legger til at også de hyppige besøkene fra Statoils konsernsjef og andre toppledere i Statoil har hatt stor betydning.

Satte pris på besøkene

— De pårørende har sagt at det er av uvurderlig betydning at så mange var så mye til stede og at de viste så mye medmenneskelighet og varme, sier Øvrum.

Hun har opplevd stor glede og dyp bekymring fra de pårørende gjennom dagene på senteret. Situasjonen har vært spesielt vanskelig for de pårørende til de fem som fortsatt er savnet i Algerie.

Dyregrov og prest i Sjømannskirken Arvid Tveit er to av et støtteapparat som til sammen har telt over 100 personer.

Tveit forteller at han opplevde at det var viktig bare at de var til stede og at de kanskje ga de pårørende noe annet å tenke på av og til.

— Da han gikk var det en som sa «Takk for at du distraherte». Det var kanskje det jeg gjorde, sier Tveit.

Gråt og latter

Dyregrov følger opp med å si at det er viktig at de som er i en slik situasjon ikke bare tenker på det som bekymrer dem, at de kommer inn i en spiral som bare går nedover.

— Vi har prøvd å gi dem andre ting å tenke på. Jeg har gitt tips for hva de bør gjøre, og vi har forsøkt å lage aktiviteter. Det har vært både latter og gråt på senteret, forteller han.

Det har også vært barn til stede. De fleste av de Statoil-ansatte som kom hjem er voksne menn, så det var gjerne barnebarn som kom dit.

— Vi rådet familiene til å være åpne mot barna. Det er viktig å gi dem informasjon i et språk de forstår, sier Dyregrov.

Viktig informasjon

De tre som har hatt lange dager på senteret forteller at informasjon var svært vanskelig. De pårørende hadde full tilgang til mediene, men noen valgte å skjerme seg fullstendig fra nyhetene fordi det ofte kom uriktige opplysninger.

Det ble holdt informasjonsmøter hver eneste time mellom klokken åtte og 22, forteller Dyregrov.

— Vi hadde kanskje ikke noe nytt å fortelle, men det var viktig å holde slike møter.

Margareth Øvrum sier at de måtte være helt sikre på at all informasjonen de ga ut var riktig. I et tilfelle kom det plutselig en telefon til en pårørende fra et av gislene som hadde sluppet unna. Det skapte glede, men også usikkerhet.

— Vi kunne ikke vite om det sto en gisseltaker bak ham og sa hva han skulle si. Det tok tolv timer før vi fikk verifisert informasjonen, sier Øvrum.