• Etter at min far ble drept, fant jeg ut at det ikke hjelper å se bakover. Jeg måtte rette blikket fremover, sier Johannes Arnesen (37).

Det er søndag 4. desember 1983. Faren har vært på bankseminar, og kommer hjem til Vinstra i Gudbrandsdalen på formiddagen. Stemoren til Johannes venter på ham inni huset enda hun ikke bor der lenger. Hun har brutt seg inn, finner jaktgeværet og skyter guttens far før hun tar livet sitt. De var gift i syv måneder.

— Det var helt uvirkelig den første uken. Ingen drømte om at det skulle gå slik. Reaksjonen kom under begravelsen, forteller Johannes.

- Skjønte noe var galt

16 år gamle Johannes var på besøk hos tante og onkel i Oslo den helgen faren ble drept. Den syv år eldre broren studerte ved NTH. Johannes fikk først vite om drapet da han ble møtt på stasjonen på Vinstra søndag kveld.

— Far hadde en stund skjønt at alt ikke var som det skulle være med sin nye kone. Han var veldig fortvilet. Jeg også forsto at noe ikke var helt riktig, men jeg vet ikke hva som feilte henne. Far hadde prøvd å få henne til å oppsøke psykisk hjelp. Jeg vet ikke om hun fikk det eller ikke ville, men det endte med at lensmannen hjalp til med å bære eiendelene hennes ut av huset vårt og til en leilighet, forteller Johannes.

Familie og venner viktigst

Tre år tidligere døde moren av hjerteinfarkt. Det gikk veldig inn på ham, men det var tross alt en naturlig død. Etter drapet opplevde han det beste ved å bo i en liten bygd. Alle visste om det, og han fikk mye støtte.

— I dag er det mye snakk om krisepsykologi etter slike hendelser, at samfunnet skal ordne opp. Jeg opplever at det viktigste er å ha noen å prate med, familie og venner som har tid til å bry seg. Det er viktig å være åpen om sånt, mener Johannes.

Onkel og tante i Oslo tilbød ham å flytte inn hos dem, men han bestemte seg tidlig for at han ville bli værende på Vinstra. I julen ringte en familie han kjenner godt og spurte om han ville bo hos dem. De har to barn, datteren er jevngammel med Johannes.

Utvekslingsstudent

Etter halvannet år reiste han som utvekslingsstudent til Cleveland, Ohio i USA.

— Det var ingen flukt fra Vinstra, men det var godt å komme bort etter alt som var skjedd.

Som tenåring måtte han plutselig ta flere viktige valg. Hvem rådførte han seg med?

— Jeg fikk en venn av familien som verge og diskuterte mye med ham. Familien jeg bodde hos har også vært viktige støttespillere.

Han har aldri følt at han må skjule det som skjedde, og på et lite sted som Vinstra var det ingen historie han måtte fortelle på nytt.

- Skammer meg ikke

— Ingen av mine biologiske foreldre har gjort noe galt, og jeg ble aldri skikkelig knyttet til fars nye kone. Jeg skammer meg ikke. De som spør om mine døde foreldre, får svar, sier han.

I USA ble han hektet på flyging, og tok pilotutdannelse der senere. Men flygerjobbene var få i Norge da han var ferdig i 1992, og han begynte på medisinstudiet. Under turnustjenesten fikk han tilbud om pilotjobb i SAS, og var der frem til bølgen av oppsigelser. Nå er han lege ved Hamar sykehus.

Johannes har ingen levende han kan rette hatet sitt mot etter drapet, og han har aldri snakket med stemorens familie. Han har ingen interesse av det, sier han.

— Siden hun tok livet sitt, slipper jeg å tenke på at jeg kan møte henne. Jeg vet ikke om jeg ville følt bitterhet, sinne eller hat.