Kåre Andersens daglige restaurantbesøk er et absurd scenario for Lise Øpsen Eikeland (66) og Sverre Eikeland (69). Uførepensjonistene har bare rundt 5000 kroner å leve for i måneden. Det finnes ikke rom for luksus i deres liv.

— Vi har knapt vært på en ferie eller ute og spist på 20 år. Vi er kun i Bergen når vi skal til lege eller besøke noen på sykehus. Det er jo ingen vits i å se i butikkvinduer når en ikke har penger å handle for, sier Lise.

Halvannet år i kjelleren

Ekteparet har utbetalt 17.000 kroner i måneden, og bor i en beskjeden enebolig på Rossland i Meland kommune. Huset er rundt 30 år gammelt, og skulle vært nedbetalt for lengst. Men trang økonomi har tvunget dem til å ta opp en rekke lån på huset.

— Dermed ryker 6000 kroner rett ut igjen i renter og avdrag. I tillegg går det nesten like mye i andre utgifter, som strøm, telefon, forsikring og kommunale avgifter, forteller Lise.

I 1996 holdt ekteparet på å bukke fullstendig under for økonomien. Hver eneste måned manglet de minst en tusenlapp på å få alt til å gå rundt. I tillegg var huset nedslitt. Situasjonen krevde en drastisk løsning.

— I halvannet år leide vi ut huset vårt til tyske turister, mens vi selv bodde i kjelleren på vel 20 kvadratmeter. Vi var nødt til det for å komme litt ovenpå igjen, og for få råd til å pusse litt opp, forteller Sverre.

Ikke råd til reparasjoner

— Er dere ovenpå nå?

— Nei, men vi eksisterer da på et vis. Vi tenker stort sett at det som ikke går, det må gå. Heldigvis er vi striler og vant til nøktern mat som vassgraut og poter, ler Lise.

Men bak latteren skjuler det seg en veldig frykt for uforutsette utgifter. For hva skal de gjøre hvis det skjer noe, og lommeboken er tom?

— En lekkasje i taket ville være en katastrofe for oss. Vi hadde rett og slett ikke hatt råd til å reparere det, sier Lise.

Da BT er på besøk hos ekteparet, er også Lises venninne Wenche Berg Husebø (40) til stede. Også hun er uføretrygdet, og bor til vanlig i en kommunal leilighet på Møhlenpris i Bergen. Men så ofte som mulig bor hun i morens gamle hus på Rossland, fordi leiligheten i byen er full av mugg og sopp.

— Når husleien er betalt, har jeg 6200 kroner igjen til mat og faste utgifter. Jeg skulle gjerne ha fått meg et bedre sted å bo, men husleien på det private markedet er altfor høy for meg, sier Wenche.

Forstår de som flykter

Både hun og ekteparet Eikeland uttrykker forståelse for at Kåre Andersen har valgt å bosette seg i Thailand.

Tanken på å bli økonomiske flyktninger har fristet det trygdede ekteparet mer enn én gang. For tiden flørter ekteparet uskyldig med tanken på Sverige.

— Der borte hadde vi hatt billigere hus, strøm, bil, mat og møbler. Det kunne fristet, med tanke på hvor vanstyrt Norge er for tiden. Her i landet er det jo vi med svakest økonomi som får svi, sier Lise.

Tanken om det gode liv i Spania holdt derimot på å bli langt mer konkret.

— Men vi tør ikke dra dit, fordi Sverre ikke får tegnet forsikring etter hjerteinfarktet sitt. Da er man helt overlatt til det offentlige helsevesenet der nede, og det tør vi ikke ta sjansen på, sier Lise.

— Hjerteinfarktet hjalp oss faktisk økonomisk. Jeg sluttet å røyke på dagen, skyter Sverre inn med et skjevt smil.

HARDFØRE STRILER: - Det er godt vi er striler. Vi er vant til å klare oss på vassgraut og poter, sier Lise Øpsen Eikeland (t.h.). Også venninnen Wenche Berg Husebø har strileblod i årene og klarer seg, tross trang økonomi. I midten hunden Sasja (4).